En kald dag i helvete!

Tilværelsen i Nedre Tana fremstår som svarte, kalde dager i helvete. 20 blå og rå frostrøyk henger over et mørkeblått landskap innkapslet i 5 cm blank stålis. Regnværet i helga omdannet all snø til is og frøs til ei panserhinne utover natta.
Med fare for lårbeinsbrudd sklir vi over tunet med 20-liters forbøtter, halmballer, zargeskasser og kjøttblokker.
Hundene står på restitusjon og oppfeiting etter hardkjør i Pasvikdalen. De våger seg knapt ut av den tørre halmen i hundehusene for å pisse. Faren for å fryse fast potene til isen er overhengende. Som å slikke på et stålgelender..
Alle bevegelser er langsomme og gjennomtenkte. Det tar tid å få logistikken på plass, pakket bilen og komme seg sydover til Pasvikdalens lune skoger.
Planen er å feire midtvintersblot med god mat og drikke i Øvre Pasvik, fyre feit tyrived og gi spannet ei gjennomkjøring a la Sheep Mountain i Alaska.

Brage på Polar Star. Svalbard Juli 2009

Desember i Øvre Pasvik

Veien til Sortbryst-tjern

Ellenvann

Rapport fra Pasvikdalen...

Ellenvannskoia i Øvre Pasvik nasjonalpark



De siste ukene har vi hatt Ellentjern-koia i Øvre Pasvik som basecamp for turistkjøring og trening. Forholdene har vært stabile med 30 cm snø og sledeføre inn til Sortbryst-tjern og Ellenvann i nasjonalparken. Stein Windingstad har vært med å trene to 10-spann og brøyte opp nye traseer.. Han har også tatt bildene.

Arktisk ørken i nord...

Novemberkrisa kom trofast sigende med mørketid, vinterdepresjoner og fraværet av det hvite englestøvet...
Det er mørkt. Lite snø. Is. Og kaldt.
Mange sliter med motivasjonen og det er lett å droppe ei fredagstrening til fordel for en Mack-øl og Sørlandschips på sofaen foran gullrekka..
Eller krype inntil ei varm kjærringræv en gråkald novembermorgen....

Alle som har vært så heldig å tilbringe tid sammen med den store filosofen og menneskekjenneren Ralph Johannessen, vet at slike destruktive tanker vitner om svak karakter og mangel på sjøldisiplin.
Hunder og trening går foran alt.

Å trene langt på frossen barmark er en utfordring. En mix av grus og iskrystaller sliter hardt på potene. Traseene kjøres til pulver. I Tana er vi avhengige av elveisen for å få lengre treningsturer. Elva er sjelden kjørbar før i midten av desember med tanke på milelange turer oppover elva fra Rustefjelbma til Seida, Tana bru, Skippagurra, Sirbma, Levajok.. Karasjok...

Løsningen nå er å forlate den hjemlige, lune ovnskrok og utvandre til ei tømmerkoie i Pasvikdalen hvor de endeløse skogsbilveier bukter seg vei gjennom taigaen.
Uten tilgang til telefon, internett, mobil, tv, kreditorer eller andre forstyrrende elementer fra den moderne sivilisasjon.
Pasvikdalen! Selve navnet lukter tyribål og kaffekok, bjønn og måsa, gammal urskog, russiske spioner, kald krig, varg og Lars Monsen... Når elgjakta er over senker freden seg over dalen. De eneste man treffer er vettskremte unggutter i grønne uniformer langs fedrelandets grense mot Russland.
Bjørnen har gått i hi. Lars Monsen har reist hjem til Oslo og sitter på kafe og spiller sjakk.
Langdistansedyret våkner. Det er på tide å holde det gående hele døgnet. En tyrield og en blues tar aldri slutt..

Kamikaze i Tana

Etter 3 måneder på arbeid i arktiske strøk langs Svalbard og Grønlands kyster, har vi siden august vært igang med høst-treningen i Tana. Hundene har hatt en rolig sommer. Lett spanntrening i perioder, løstrening og løping på tredemølla..
De første ukene bar preg av mange korte økter for å bygge opp muskulaturen. Hundene var temmelig ville og gale ved oppstart når temperaturen sank til under frysepunktet på kveldene. Med 20-spann foran Suzuki Samuraien var det et enormt trøkk over jordene og langs traktorveiene gjennom bjørkeskogen, før vi landet trygt på sandbankene og kunne lange ut langs Tanaelvens bredder..
Av enkelte bivånere fra sydligere himmelstrøk, forøvrig uten tilknytning til hundesporten, ble kamikaze-starten karakterisert som en samuraikriger på vei mot harakiri...
Det er helt normalt for et ungt spann å vise glede og livsutfoldelse ved oppstart, men det oppleves av mange som stressende når lufta er elektrisk og decibelnivået sprenger trommehinnene. Store mengder energi frigjøres gjennom et adrenalin- og testosteron-nivå de fleste sprintere ville betalt mye for.
Målet er å trene hundene slik at de arbeider moderat og forbruker energien over lengre tid. Kort sagt aerob utholdenhets-trening hvor målet er å forbedre oksygenopptaket. Vi forsøker å skape maratonatleter, langbeinte, seige og slanke langdistanseløpere som holder det gående mil etter mil over viddene i all slags vær. Ikke brutale testosteronbomber eller eksplosive psykopater som kollapser etter et lite sprintløp på et par mil.
Å tvinge et ungt storspann til å ligge død ved oppstart er etter mitt skjønn patetisk, og vitner om lavt stressnivå og et ønske hos kjører om kontroll og undertrykkelse av hundenes naturlige instinkter.
Våre unge håpefulle roet seg kraftig ned etter noen dobbel og trippel-økter med hvile i linesettet mellom øktene. Vi har brukt mye tid på mental trening på traseen. Gitt hundene små pauser hvor de kan rulle seg i lyngen, drikke vann fra elva, mens vi gir ros og oppmuntring til hver enkelt. Og opptre rolig og nonchalant selv. Ikke la deg stresse!! Det er viktig at hundene lærer noe på hver tur, får stadig nye utfordringer og erfaringer som gir de styrke og selvtillit. Spesielt for lederhunder og unge lederspirer er det essensielt at barmarks-traseene har mange veivalg og mulighet for variasjon mellom bratte bakkeløp og lange, slake skogsbilveier og sandbanker ..
Kryssing av bekker og elver, møte med rypeflokker, elg, fulle sjøsamer og gamle damer med pudler, er spennende innslag som krydrer hverdagen på sporet.
Etterhvert har distansene økt, men vi holder fast ved flere økter pr dag med hvile mellom. På ei god helg har vi logget 10-12 mil på 5-6 økter. Den siste uken har vi fått et lite snødryss på frossen mark. Det demper og skåner potene og gir oss anledning til å øke distansene til 4-5 mil pr økt.
Målet for treningen er å logge 50-60 mil i oktober, 100 i november og 100 i desember. For å holde progresjonen må vi forflytte oss til Pasvikdalen hvor de endeløse skogsbilveiene gjennom furuskogen innbyr til turer på 4-5 timer..
Og bålfyring!
Bilder kommer...

Home, sweet home...

Godt å komme hjem til familien og stillheten i Finnmark.
Avslutter guidesesongen for Hurtigruten med en foredragsturne om Grønland fra Tromsø til Øst-Finnmark med M/S Kong Harald.
Om det blir nye seilas i Arktis sesongen 2010 er uvisst. Har mest lyst til å være i Finnmark og holde hundene i full trening neste sommer..
Roen har senket seg over Tanabreddens ungdom og livsrytmen går inn i en høstfase med daglig trening og jobbing i hundegården. Stemningen er japansk haiku-melankoli..
Mørketida og vinteren nærmer seg. Det er om å gjøre og være forberedt på snø og kulde. Vedskålen er fylt opp med stabler av tørr bjørkeved. Frysere og spiskammer fylles av laks, lam, rein, bær, hvitløk, poteter, ville vekster og grønnsaker til to og firbeinte. Vi er klar for en lang og kald vinter...
Med 2 nyfødte valper har vi tilsammen 26 hunder. 21 voksne i trening. 3 valper født i februar. De skal alle ha hundehus. Nytt av året er 3 europaller under alle hus for å slippe å spa de frem etter hvert snøfall.
Noen av husene har hatt en tendens til å føyke igjen ved antydning til et vindpust fra vest. Det håper vi å unngå denne vinteren.
Bilder av hundegården kommer.

ICEBERGS OF THE MELVILLE BAY

We are crossing the Melville Bay on our voyage from Thule to Upernavik.

NORTWEST-GREENLAND

Photos by Rudi Caeyers.

NORTHWEST GREENLAND.

De siste to ukene har vi seilt opp langs nordvest-kysten av Grønland til Thule med hurtigruteskipet Fram. Været har vært strålende med dagtemperaturer omkring 10-12 grader og sol hele døgnet. Lengst mot nord i stredet mellom Canada og Grønland møtte vi drivisen og fikk et nærmøte med ei isbjørnbinne med unge som kom helt inntil skipet.

NORTHWEST-GREENLAND. THULE.

BILDER FRA SVALBARD SOMMEREN 2009

Har tilbragt snaue 2 måneder som guide, isbjørnvakt, zodiak-kjører og foredragsholder ombord på isbryteren Polar Star. Skipet går ukesturer rundt Svalbard-arkipelet med ca 90 passasjerer hele sommeren. Konseptet er geriatrisk turisme. De fleste passasjerene har passert middagshøyden i livet og kommer fra den germanske, vestlige verden. Blant pasientene finnes det hederlige unntak som kommer til høyarktis for å oppleve dyre- og fuglelivet, se isbjørnene jage sel i drivisen, lytte til historiene om de gamle fangststasjonene og oppleve breene kalve. De er mentalt istand til å ta naturopplevelsene inn over seg, og fysisk kapable til å bevege seg gjennom et arktisk landskap av is, snø, stein og vann.

Bildene er tatt av Niklas Gerhardsson, Allison Bailey og Steffen Biersack