mandag 12. oktober 2009

Kamikaze i Tana

Etter 3 måneder på arbeid i arktiske strøk langs Svalbard og Grønlands kyster, har vi siden august vært igang med høst-treningen i Tana. Hundene har hatt en rolig sommer. Lett spanntrening i perioder, løstrening og løping på tredemølla..
De første ukene bar preg av mange korte økter for å bygge opp muskulaturen. Hundene var temmelig ville og gale ved oppstart når temperaturen sank til under frysepunktet på kveldene. Med 20-spann foran Suzuki Samuraien var det et enormt trøkk over jordene og langs traktorveiene gjennom bjørkeskogen, før vi landet trygt på sandbankene og kunne lange ut langs Tanaelvens bredder..
Av enkelte bivånere fra sydligere himmelstrøk, forøvrig uten tilknytning til hundesporten, ble kamikaze-starten karakterisert som en samuraikriger på vei mot harakiri...
Det er helt normalt for et ungt spann å vise glede og livsutfoldelse ved oppstart, men det oppleves av mange som stressende når lufta er elektrisk og decibelnivået sprenger trommehinnene. Store mengder energi frigjøres gjennom et adrenalin- og testosteron-nivå de fleste sprintere ville betalt mye for.
Målet er å trene hundene slik at de arbeider moderat og forbruker energien over lengre tid. Kort sagt aerob utholdenhets-trening hvor målet er å forbedre oksygenopptaket. Vi forsøker å skape maratonatleter, langbeinte, seige og slanke langdistanseløpere som holder det gående mil etter mil over viddene i all slags vær. Ikke brutale testosteronbomber eller eksplosive psykopater som kollapser etter et lite sprintløp på et par mil.
Å tvinge et ungt storspann til å ligge død ved oppstart er etter mitt skjønn patetisk, og vitner om lavt stressnivå og et ønske hos kjører om kontroll og undertrykkelse av hundenes naturlige instinkter.
Våre unge håpefulle roet seg kraftig ned etter noen dobbel og trippel-økter med hvile i linesettet mellom øktene. Vi har brukt mye tid på mental trening på traseen. Gitt hundene små pauser hvor de kan rulle seg i lyngen, drikke vann fra elva, mens vi gir ros og oppmuntring til hver enkelt. Og opptre rolig og nonchalant selv. Ikke la deg stresse!! Det er viktig at hundene lærer noe på hver tur, får stadig nye utfordringer og erfaringer som gir de styrke og selvtillit. Spesielt for lederhunder og unge lederspirer er det essensielt at barmarks-traseene har mange veivalg og mulighet for variasjon mellom bratte bakkeløp og lange, slake skogsbilveier og sandbanker ..
Kryssing av bekker og elver, møte med rypeflokker, elg, fulle sjøsamer og gamle damer med pudler, er spennende innslag som krydrer hverdagen på sporet.
Etterhvert har distansene økt, men vi holder fast ved flere økter pr dag med hvile mellom. På ei god helg har vi logget 10-12 mil på 5-6 økter. Den siste uken har vi fått et lite snødryss på frossen mark. Det demper og skåner potene og gir oss anledning til å øke distansene til 4-5 mil pr økt.
Målet for treningen er å logge 50-60 mil i oktober, 100 i november og 100 i desember. For å holde progresjonen må vi forflytte oss til Pasvikdalen hvor de endeløse skogsbilveiene gjennom furuskogen innbyr til turer på 4-5 timer..
Og bålfyring!
Bilder kommer...