Arktisk ørken i nord...

Novemberkrisa kom trofast sigende med mørketid, vinterdepresjoner og fraværet av det hvite englestøvet...
Det er mørkt. Lite snø. Is. Og kaldt.
Mange sliter med motivasjonen og det er lett å droppe ei fredagstrening til fordel for en Mack-øl og Sørlandschips på sofaen foran gullrekka..
Eller krype inntil ei varm kjærringræv en gråkald novembermorgen....

Alle som har vært så heldig å tilbringe tid sammen med den store filosofen og menneskekjenneren Ralph Johannessen, vet at slike destruktive tanker vitner om svak karakter og mangel på sjøldisiplin.
Hunder og trening går foran alt.

Å trene langt på frossen barmark er en utfordring. En mix av grus og iskrystaller sliter hardt på potene. Traseene kjøres til pulver. I Tana er vi avhengige av elveisen for å få lengre treningsturer. Elva er sjelden kjørbar før i midten av desember med tanke på milelange turer oppover elva fra Rustefjelbma til Seida, Tana bru, Skippagurra, Sirbma, Levajok.. Karasjok...

Løsningen nå er å forlate den hjemlige, lune ovnskrok og utvandre til ei tømmerkoie i Pasvikdalen hvor de endeløse skogsbilveier bukter seg vei gjennom taigaen.
Uten tilgang til telefon, internett, mobil, tv, kreditorer eller andre forstyrrende elementer fra den moderne sivilisasjon.
Pasvikdalen! Selve navnet lukter tyribål og kaffekok, bjønn og måsa, gammal urskog, russiske spioner, kald krig, varg og Lars Monsen... Når elgjakta er over senker freden seg over dalen. De eneste man treffer er vettskremte unggutter i grønne uniformer langs fedrelandets grense mot Russland.
Bjørnen har gått i hi. Lars Monsen har reist hjem til Oslo og sitter på kafe og spiller sjakk.
Langdistansedyret våkner. Det er på tide å holde det gående hele døgnet. En tyrield og en blues tar aldri slutt..