Arktisk ørken i nord...

Novemberkrisa kom trofast sigende med mørketid, vinterdepresjoner og fraværet av det hvite englestøvet...
Det er mørkt. Lite snø. Is. Og kaldt.
Mange sliter med motivasjonen og det er lett å droppe ei fredagstrening til fordel for en Mack-øl og Sørlandschips på sofaen foran gullrekka..
Eller krype inntil ei varm kjærringræv en gråkald novembermorgen....

Alle som har vært så heldig å tilbringe tid sammen med den store filosofen og menneskekjenneren Ralph Johannessen, vet at slike destruktive tanker vitner om svak karakter og mangel på sjøldisiplin.
Hunder og trening går foran alt.

Å trene langt på frossen barmark er en utfordring. En mix av grus og iskrystaller sliter hardt på potene. Traseene kjøres til pulver. I Tana er vi avhengige av elveisen for å få lengre treningsturer. Elva er sjelden kjørbar før i midten av desember med tanke på milelange turer oppover elva fra Rustefjelbma til Seida, Tana bru, Skippagurra, Sirbma, Levajok.. Karasjok...

Løsningen nå er å forlate den hjemlige, lune ovnskrok og utvandre til ei tømmerkoie i Pasvikdalen hvor de endeløse skogsbilveier bukter seg vei gjennom taigaen.
Uten tilgang til telefon, internett, mobil, tv, kreditorer eller andre forstyrrende elementer fra den moderne sivilisasjon.
Pasvikdalen! Selve navnet lukter tyribål og kaffekok, bjønn og måsa, gammal urskog, russiske spioner, kald krig, varg og Lars Monsen... Når elgjakta er over senker freden seg over dalen. De eneste man treffer er vettskremte unggutter i grønne uniformer langs fedrelandets grense mot Russland.
Bjørnen har gått i hi. Lars Monsen har reist hjem til Oslo og sitter på kafe og spiller sjakk.
Langdistansedyret våkner. Det er på tide å holde det gående hele døgnet. En tyrield og en blues tar aldri slutt..

Kamikaze i Tana

Etter 3 måneder på arbeid i arktiske strøk langs Svalbard og Grønlands kyster, har vi siden august vært igang med høst-treningen i Tana. Hundene har hatt en rolig sommer. Lett spanntrening i perioder, løstrening og løping på tredemølla..
De første ukene bar preg av mange korte økter for å bygge opp muskulaturen. Hundene var temmelig ville og gale ved oppstart når temperaturen sank til under frysepunktet på kveldene. Med 20-spann foran Suzuki Samuraien var det et enormt trøkk over jordene og langs traktorveiene gjennom bjørkeskogen, før vi landet trygt på sandbankene og kunne lange ut langs Tanaelvens bredder..
Av enkelte bivånere fra sydligere himmelstrøk, forøvrig uten tilknytning til hundesporten, ble kamikaze-starten karakterisert som en samuraikriger på vei mot harakiri...
Det er helt normalt for et ungt spann å vise glede og livsutfoldelse ved oppstart, men det oppleves av mange som stressende når lufta er elektrisk og decibelnivået sprenger trommehinnene. Store mengder energi frigjøres gjennom et adrenalin- og testosteron-nivå de fleste sprintere ville betalt mye for.
Målet er å trene hundene slik at de arbeider moderat og forbruker energien over lengre tid. Kort sagt aerob utholdenhets-trening hvor målet er å forbedre oksygenopptaket. Vi forsøker å skape maratonatleter, langbeinte, seige og slanke langdistanseløpere som holder det gående mil etter mil over viddene i all slags vær. Ikke brutale testosteronbomber eller eksplosive psykopater som kollapser etter et lite sprintløp på et par mil.
Å tvinge et ungt storspann til å ligge død ved oppstart er etter mitt skjønn patetisk, og vitner om lavt stressnivå og et ønske hos kjører om kontroll og undertrykkelse av hundenes naturlige instinkter.
Våre unge håpefulle roet seg kraftig ned etter noen dobbel og trippel-økter med hvile i linesettet mellom øktene. Vi har brukt mye tid på mental trening på traseen. Gitt hundene små pauser hvor de kan rulle seg i lyngen, drikke vann fra elva, mens vi gir ros og oppmuntring til hver enkelt. Og opptre rolig og nonchalant selv. Ikke la deg stresse!! Det er viktig at hundene lærer noe på hver tur, får stadig nye utfordringer og erfaringer som gir de styrke og selvtillit. Spesielt for lederhunder og unge lederspirer er det essensielt at barmarks-traseene har mange veivalg og mulighet for variasjon mellom bratte bakkeløp og lange, slake skogsbilveier og sandbanker ..
Kryssing av bekker og elver, møte med rypeflokker, elg, fulle sjøsamer og gamle damer med pudler, er spennende innslag som krydrer hverdagen på sporet.
Etterhvert har distansene økt, men vi holder fast ved flere økter pr dag med hvile mellom. På ei god helg har vi logget 10-12 mil på 5-6 økter. Den siste uken har vi fått et lite snødryss på frossen mark. Det demper og skåner potene og gir oss anledning til å øke distansene til 4-5 mil pr økt.
Målet for treningen er å logge 50-60 mil i oktober, 100 i november og 100 i desember. For å holde progresjonen må vi forflytte oss til Pasvikdalen hvor de endeløse skogsbilveiene gjennom furuskogen innbyr til turer på 4-5 timer..
Og bålfyring!
Bilder kommer...