tirsdag 20. januar 2009

Mil etter mil på Tana Highway...

Å stå bak på en hundeslede mil etter mil, time etter time, på ei stor åpen snøflate, krever varme støvler, tålmodighet og en god radio. Det er en klar fordel å ha evnen til å tenke enssporet og ha et velutviklet tunellsyn. Forestillinger om vakre lys-tuneller fylt av blomsterflor drukner i dyster mørkekjøring på strake betongharde boulevarder.. Highway to Hell... Eller Skippagurra..

De fleste lengre turene fra vår kennel innebærer noen mil på Tanaelva for å komme inn på andre spor og traseer.
Med såpass gode forhold som vi har hatt den siste tiden med rundt minus 10, tørt vær og nærmest vindstille, har det blitt elvekjøring i overflod. Fordelen med slik monoton, hjernevaskende kjøring med større spann er at man kan arbeide inn en jevn fart og god rytme uten å utsette hundene for skader.
Man skal bare huske på å sjekke potesokker ofte, bruke dekken i vind og henge ei laaang skutermatte etter sleden...

Mange hevder det er trøttende og kjedelig å kjøre lange strekninger på elv, f.eks går 20-25 mil av Finnmarksløpet på Tanaelva.. Tvertimot syns jeg det er fint å komme ut av bjørkekrattet, få utsyn til fjellene omkring, holde hodet kaldt ved å tenke klare, gyldne tanker og studere hundenes bevegelser når de sprer sine ekskrementer. Ikke minst holder man seg oppdatert på NRK P1s nyheter om presidentvalget og Gaza, men det beste er P2, kulturkanalen og finske tango- og sviskekanaler. De siste har best dekning etter passering Skippagurra.
Elvekjøring kan minne om ferdsel i andre åpne landskap, som høyfjellsvidder, men man er forskånet fra sterk vind og uvær, selv om det alltid vil være bevegelse i luftmassene langs et større vassdrag. Tanaelva drenerer ut mye kjølig luft fra indre strøk av tundraen; Finnmarksvidda.
Dermed kan sønnavær oppleves som ei kald sno midt i ansiktet, en svart nazihanske av lær som presses over nese og munn, men som kjent er ånden hevet over legemet...