A-magasinet 16.mars 2012

Lederhunden Sara leder galskapen ut fra Alta 2012. 

Finnmarksløpet 2012 ble en stor skuffelse for over 50 % av de påmeldte på 100-mila. Vi kom aldri til mål. Årsakene til høy brytprosent har vært diskutert i ulike fora. For min egen del vil jeg ikke klandre andre enn meg selv for å velge feil løpsstrategi og gjøre åpenbare tabber som ødela løpet.
 Å hvile mye tidlig i løpet, dele opp de lange leggene og hvile på sporet, var defintivt ikke den rette strategien i år hvor det var et "normalt" Finnmarksløp med fravær av såle for andre enn de 4-5 første spannene.
Første året jeg kjørte 100-mila, i 2009, var det betydelig mindre snø i Finnmark. Store partier over høyfjells-overgangene var avblåst og nærmest snøfrie. Kun is, mose, grus og stein. Det året satte Inger Marie Haaland ny løyperekord. I 2010 var det mer snø, men løypemannskapene hadde gjort en kjempejobb med sporet gjennom hele løpet. Jeg lå dengang bakerst i feltet med et ungt spann, hvilte mye på sjekkpunktene og tilsammen 18 timer på sporet. Spannet cruiset til mål i god fart. Vi kjørte oss godt opp i feltet de siste 30 milene, satte etapperekord fra Levajok til Karasjok på 5.50, og den totale kjøretiden på 100 mil ble på 72 timer. Det var en god opplevelse både for hunder og kjører. I år merket vi det umiddelbart. Det var ikke god, fast såle under det øverste laget av løssnø. Hundene tråkket til bunns.
 Jeg hvilte 3 timer på Jotka for å komme inn i riktig løpsmodus og senke pulsen etter den alltid stressende starten og restarten. Videre til Skoganvarre var det løse forhold med 50 storspann og 70 småspann som hadde klort og bremset seg gjennom den tynne sålen. Vi kjørte gjennom sjekkpunkt Skoganvarre og hvilte 4 timer i furuskogen før vi kjørte over fjellet til Levajok. Det meste av traseen var oppkjørt og løs. Hundene kavet og fant ingen god arbeidsrytme med stadig plumping til bunns i sukkergrøfta hvor desperate småspannkjørere hadde brukt klobremsen ned den minste skrent. Vi kjørte gjennom sjekkpunkt Levajok for å unngå smittepresset og bakteriefloraen fra overfora spann som lå og gjæra i solsteiken, og hvilte 6 timer ved Levajokka før oppstigningen til fjellet. Sporet videre var løst og enkelte partier var ikke kjørt med skuter mer enn en`gang når traseen ble stikket. Det er mulig de første 4 spannene hadde såle. De slapp ihvertfall å svømme uten redningsvest i ei djup sukkergrøft ned mot Masjokka. Jeg sto å tenkte på hvor gode forholdene hadde vært sist jeg cruiset over her i 2010. Spannet fløy som en vind og jeg bremset kraftig med den lange skutermatta hele veien for å holde farten nede. Vi hvilte dengang 4 timer halvveis ved Gurteloubbal sammen med Espen Prestbakmo, blåste gjennom Tanabru før vi igjen hvilte 4 timer på sporet en times kjøring mot Neiden. I år hvilte jeg 4 timer på sporet ved Gurte, men valgte å hvile på sjekkpunkt Tanabru. Flere hunder var slitne og noen fikk skader de aldri hadde hatt før. Vi hadde kjørt berg- og dalbane ned gjennom smale bremsegrøfter hvor det på bunnen stakk opp store steiner og røtter i sukkersnøen. Flere kjørere kom inn til Tanabru med ødelagte sleder og klobremser som hang og slang. Det var ikke gøy.

Forholdene mot Neiden ble betraktelig bedre og humøret steg.
Vi hvilte 5 timer i Neiden og kjørte videre mot Kirkenes for å ta langhvilen der. Utkjøringen fra Neiden var klassisk. Det er kveld, kjølig og klart. Hundene tar fullstendig av de siste minuttene, og raser avsted som gale opp bakken fra sjekkpunktet. De er intenst på høgget og kjenner lukten av dyr i skogen. Elg, rev og ryper skremmes opp og krysser sporet flere steder foran oss. Etter en snau times kjøring roer spannet seg litt, og jeg tar opp vannflaska, skrur av korken og setter den til kjeften. Da kommer et kraftig røkk i sleden mens hundene har full los etter en elg jeg skimter den grå skyggen av. Før jeg glipper taket med den hånda og faller bakover i sporet. Desperat løper jeg etter, roper fortvilet ut i natta etter spannet som ruser avgårde og er borte i løpet av sekunder. De forsvinner og slukes av mørke. Jeg ringer sjekkpunktansvarlig i Neiden, Tor Atle Svortevik, som hiver seg på en skuter. Jeg vasser etter spannet i løssnøen og ser hvordan sleden har skjenet ut til sidene uten å velte. Jeg vet at en Skunk-slede er så forbannet stabil at den sjelden velter. Tanken på hva som kan ha skjedd med spannet gjør meg kald og svett. Etter en snau time ser jeg til min glede glimt fra lysende hundeøyne på andre siden av ei stor myr. De er helt stille, ikke en lyd å høre. Når jeg kommer frem er hundene helt rolige, de snur seg og ser på meg. Flere har lagt seg ned i snøen og ingen har hektet seg fast i linene. Samtidig er det noe som ikke stemmer. En merkelig stemning. Hundene virker preget av noe. De er anderledes. Skremt. Jeg godsnakker lenge med de og snacker. Gir beskjed til Tor Atle at jeg har funnet spannet. Vi kjører rolig videre, men jeg merker at de ikke har den samme kraften som før. De kjennes tomme og utpeisa, slik hester oppfører seg etter å ha løpt ut og sprengt seg. Løpet er kjørt. Mange hunder må ut etter 16 timer hvile i Kirkenes, flere med alvorlige skader. Mens vi hviler kommer mildværet med snø og vind. Forholdene blir tunge gjennom hele den lange Pasviketappen. Det går langsomt. Hundene sliter, og vi tar en times cowboystrekk på sporet. Det blir en tung tur videre til Varangerbotn fra Neiden 2. Derfra har jeg kun 7 hunder igjen. Fra Sirbma har jeg 6 hunder igjen og kjører ilag med Jo Jøldal opp kneikene. Det blåser kraftig når vi kommer opp på fjellet. Vi møter Tore Bergby som har snudd. Han finner ikke stikkene videre. Per Weddegjerde tar oss igjen når vi står og diskuterer forholdene. Vi blir enige om å gjøre et forsøk. Vi er 4 spann og kan bytte på å brøyte. De andre har 10 og 11 hunder i sine spann. Turen blir lang. Veldig lang. Det går langsomt i kraftig motvind. Av og til må en gå foran og lete opp neste stikke. Per har gode ledere og mest trøkk i starten. Han brøyter de første vanskelige timene. Vi tar noen stopp, og snakker om å snu, men vi blir enige om å prøve litt til. Snart er det kortere til Levajok enn tilbake til Sirbma. Det blir kveld og vi bytter på å brøyte spor. Stort sett finner vi såla når vi holder oss på rette siden av stikkene. Omsider kommer vi over og ned til en vindstille dal. Jeg vet det er langt igjen, og at vi må over flere høydedrag, men det verste er over. Siste økta kjører jeg først frem til Levajok. Jeg merker at det ikke er mye kraft igjen i 6-spannet og vet ikke om jeg vil komme meg videre oppover elva. Men jeg er mektig imponert over at vi har kommet oss over fjellet. Det første jeg får høre i Levajok er at det er innført 12-timer obligatorisk hvile i Karasjok. Sjokkert går jeg og legger meg. Etter 6 timer hvile gjør jeg et forsøk mot Karasjok. Det går langsomt fremover i rykk og napp. Motvind og gjenføykede spor. 3 av hundene er små tisper og det merkes ikke at de trekker. Jeg bestemmer meg for å ikke utsette hundene for slikt og snur etter et par km. I min verden er det ikke lenger hundekjøring når en beveger seg fremover i 8 km/t, selv om enkelte i fronten har det som marsjfart de siste 30 mila. Kort oppsummert var hundremila-2012 et løp som skilte klinten fra hveten. De som valgte å ligge i front med tålig bra såle, og alle vi andre som valgte å hvile mer tidlig i løpet og fikk skader og slitne hunder som følge av ei knust såle de første 30 milene. Men den aller lureste var kanskje han som hvilte mest i starten med B-spannet til Sigrid Ekran. Såpass lenge at såla fikk satt seg, forholdene ble gode og hundene aldri ble kjørt under kjellergolvet, i en tilstand hinsides restitusjon.