hvorfor har vi ingen nasjonal landskapsstrategi?
Det finnes ingen helhetlig, langsiktig plan for hvordan staten Norge skal forvalte sine naturressurser. Regjering og Storting følger i liten grad opp internasjonale avtaler hvor vi forplikter oss til å verne truede vilt- og fiskebestander og bevare skog-, fjell- og kystlandskap.
De unike naturlandskapene fra sør til nord, fra fjell til fjord i vårt langstrakte land, det biologiske mangfoldet og verdiene som finnes gjemt i de geologiske strukturene til havs eller på landjorden, blir forvaltet etter de samme høyverdige moralske prinsipper som gjelder for hallikvirksomhet.
Vi selger jomfrudyden, den uberørte naturen, til gamle griser i den multinasjonale mat-, energi- og bergverks-industrien. Sektorer forvaltet og eid av middelaldrende, hvite menn. Ofte med en sykelig trang til å penetrere geologiske formasjoner og pumpe opp hydrokarboner, knuse fjell til sand og grus eller utrydde populasjoner av fisk og vilt med redskap omvendt proporsjonale med deres impotente, krympede libido.
Den voksende turistindustrien med cruisetrafikken og charterbussene i front, bidrar sterkt til å selge landet bit for bit. Små, sårbare lokalsamfunn trampes ned av tusenvis av passasjerer som slippes ut av cruiseskip, busser og tog for å nyte de siste liter ren luft og vann i Europa. De legger ikke igjen annet enn noen skarve fjelldollar og sprer sine illeluktende ekskrementer av ufordøyd ferdigmat i hekk og kratt. Med seg hjem i bagasjen har de plastikk-troll og ullgensere med Made in China-stempelet i nakken.
I arktiske strøk på Svalbard og Grønland er tendensen den samme. Man slipper iland rike geriatriske pasienter, de mest velfødde samfunnsbyggere og storforbrukere i den vestlige verdens avfallsregime, for å oppleve smeltende isbreer og de siste isbjørner som lister seg over stadig tynnere havis.
Bevaring av naturen gjennom langsiktig forvaltning og skånsom bruk står i altfor liten grad på den politiske agenda. Kapitalindustrien voldtar landet med AP og LO`s velsignelse. Det er slik man har bygget landet. Med vold. Proletariatet godtar alt så lenge de får brød og sirkus servert på engangs plastikkfat.
Dyder som nøysomhet, sunnhet og måtehold som preget livsførselen blant allmuen i århundrer frem til de første oljefunn på norsk sokkel i 1969, er redusert til å ete seg gode og feite på sunnmørsk frossenpizza. Og etterfylle med Coca-cola.
Hjernen fylles med nord-amerikansk krigs-propaganda servert på parabol-tallerken av det himmelske sendebud engelen Digitalis. Man lider åpenbart under den jordiske tilværelsens uutholdelige metthet. Åndelig og legemlig.
Dessert-generasjonen og deres barnevernsbarn har i løpet av 50 år forvandlet Karl Marx` slagord ” å yte etter evne å få etter behov” til "å syte etter evne og å flå etter behov."
Kan slikt med et nyord kalles degenerasjon?
En bortskjemt befolkning preget av mental kollaps bryr seg lite om hvordan landet kommer til å se ut om 10, 50 eller 100 år. Altfor få stiller kritiske spørsmål til den massive ødeleggelsen utført og besluttet av politiske bulldozere.
Hva ønsker vi å bevare? Ønsker vi å sprenge steinrøysa til pulver eller la den ligge uberørt og mosegrodd? Hva ønsker vi å etterlate til våre barnebarn? Hva skal stå igjen som gravstøtter og bautasteiner over en epoke som utøvet naturprostitusjon i stor stil?
Tom Waits uttrykker det temmelig presist; "Har vi mennesker kommet til Jorden for å legge alt under asfalt?"
Under forrige valgkamp sto et politisk parti frem med et helhetlig budskap om å forsvare naturen på den politiske kamparena. Det sorte fåret i saueflokken var MDG, som neppe vil få nok medlemmer til å endre den politiske kursen i et konservativt kongerike henfallent til slaraffenliv ytterst på den gyldne gren nord i Europa. Hvor økonomisk tekst om vekst er Fadervår. Hvor ordet Olje er synonymt med Amen. Hvor ofring av våre naturressurser har vært bærebjelken i den sosialdemokratiske velferdsstatens vekst i nærmere 100 år, og dermed forutsetningen for å kunne tilby verdens høyeste levestandard til de få utvalgte.
Guds utvalgte flokk på 5 millioner hjernevaskede, hvitvaskede subsidie-dotter ble i mange år ledet av Kongehyrden Jens. Jensemann brukte som sine forgjengere stadig større doser hydrokarboner for å ruse sine undersåtter og villede sin trofaste tilhengerskare.
Norge, landet som ynder å fremstå i OL som skisportens vugge, et skinnende Soria Moria Slott omgitt av hvite, rene, snekledte vidder, har like skitne svin på skogen som andre vekstregimer som baserer sin velstand på tvilsomme investeringer i fossile energiformer, våpenindustri og i u-lands gjeldstyngede økonomier.
Norge, kjent som et lukket vinterpalass hvor fattige, skitne flyktningebarn ikke får krysse dørstokkmila og skitne til den blankpolerte parketten.
Her lever gode nordmenn i sus og døs, i pakt med maktkulturen slik Aldous Huxley beskriver i sitt kuvøse verk ”Brave New World.”
Her gir tilværelsens uutholdelige metthet liv til Alfa- og Beta-slavene på Statens LO-tariffer gjennom næring fra et sugerør ned i oljefatet.
Når den siste oljedråpen er fortært, vil barnet våkne med et skrik og Villmannen henge seg. Det står mellom linjene i manus. Og manus er i dette tilfelle ikke synonymt med TV2`s realitysatsing.
Manus er de tre største partienes partiprogram. Om de heter AP, Høyre eller Frp og støttes av 20 eller 30 % av en åpenbart feilernært befolkning, er underordnet. De er identiske trillinger. Et trehodet Kittelsen-troll som utbasunerer zero nada svada-nytt om det viktigste temaet som berører våre etterkommeres fremtid; Hvordan bevarer vi de siste rester av uberørt natur på planeten Tellus?
Kanskje er tiden allerede kommet for å lette anker og heise seil? La den milde, subtropiske luften som varmer opp Nordkalotten til kokepunktet blåse oss vekk fra Finnmarkskysten. Den vil gi oss seilkraft til å nå ut i Nordis-havet hvor kjølige, arktiske havstrømmer bringer skuta inn i isfylte farvann. Når Kong Vinter banker på skroget og hindrer videre seilas, ankrer vi opp ved reisens mål, Nordøst-Grønlands strender. Den kalde, høyarktiske isørkenen er fylt av luft og liv. Lyset er magisk.
Desillusjonerte og visjonære mennesker har til alle tider søkt seg til åpne ørkenlandskap. Buskmenn i Kalahari, tuareger i Sahara, tibetanske munker på høyfjellsslettene nord for Himalaya, polarinuitter i Thule. Moses, Jesus, Dalai Lama, Nansen. Alle har de søkt stillheten og ensomheten i store, øde landskap for å tenke, meditere, be eller rope mot Gud, Himmelen og Helvete.
Vi går i land øst for den store bre hvor jeg vet om en liten arktisk oase. Et hemmelig sted hvor det fremdeles er mulig å leve det gode liv i nord.
Langt vekk fra Jonas Gahr Superstar, Erna og Siv`s klamme favntak…
Summa Sumarum:
Har vi passert vippepunktet hvor det ikke finnes noen trygg vei tilbake til et liv i pakt med naturen?
Menneskeheten må opphøre i sin nåværende form, mengde og struktur, sa Peter Wessel Zapffe i 1988. Det skjer neppe frivillig.
Vi er overutrustet til å løse oppgaven. Vi kan sende folk til månen og genmanipulere alt liv, men klarer ikke å lage en felles forvaltningsplan for de neste 100 årene på kloden. Det skal litt sterkere lut til enn å sende gratis kondomer til Afrika, India og Kina for å få bukt med befolkningsveksten.
Tvangs-sterilisering gjennom drikkevannet? Eller er det grønn øko-terrorisme a la Broen som skal til for å redusere antallet mennesker på jorden drastisk? Er det den eneste reelle mulighet for at vi skal unngå vippepunktet hvor det ikke er noen vei tilbake? Eller skal vi fortsatt sitte på gjerde å vente på at et farlig virus, bakterie eller en ny Svartedaude skal komme krypende opp av kjelleren en fuktig høstkveld? Vil øko-katastofer som vær, klima og sykdom klare å utslette 90% av menneskeheten?
Innen 50 år vil menneskeheten med sin nåværende vekst og ressurshunger ha klart å redusere antall arter og leveområder til et eksistensminimum. Noen seiglivede arter vil bestå. Antibiotika-resistente sykdomsbakterier og genmanipulerte monokulturer som ris, hvete og mais skapt av oss mennesker. Sterile jordbrukslandskap preger allerede store deler av de mest fruktbare områdene på landjorden, hvor erosjon, tørke, sprøytemidler, avrenning, overbeite og opphopning av gift og næringsstoffer har ødelagt jordsmonnet for all fremtid.
Det er allerede større areal på jorden preget av urban sivilisasjon enn naturområder uten menneskelige inngrep. Det er ikke lenger et vakkert syn å se den lille blå planeten fra verdensrommet. Store sammenhengende områder er omgitt av skitten smog fra byer og industri, og røyk fra enorme skogbranner som utsletter regnskog for å dyrke opp mer land, driver over hav og jordbrukssletter. Verdenshavene er fylt av olje, plast og søppel. De engang rene og hvite flekkene på kartet, havis og isbreer som smelter i nord og sør, er skittengrå av langtransportert aske og støv fra karbonforbrenning.
Om vi satte opp høye murer omkring byene, ville det være flest kloremerker på utsiden eller innsiden av muren?
Vil folk inn til byene for å få arbeid eller bli på landsbygda hvor det fremdeles er mulig å puste i ren luft og drikke rent vann?
Teorien om eksponentiell vekst i et dypøkologisk perspektiv er 40 år gammel. Se filmen "I tolvte time". Den handler om å endre våre vaner. Om å endre vårt moralistiske verdensbilde fra antroposentrisk til biosentrisk etikk. Fra det opphøyde menneske til naturen som verdinorm. Vi er per definisjon ikke den moralske standard og dens voktere. Vi er rovdyret som utsletter andre arter raskere enn noen annen kjent art har klart gjennom alle tider.
Bibelen, Pyramidene, Mozart og Mercedes har ikke en høyere etisk egenverdi enn blåhvalen, meitemarken eller zymbiotiske bakterier. Vi kan velge å være en del av naturen ved å respektere alt levende og leve skånsomt. Men vi har en lang vei å gå. Sporløs ferdsel er ikke det vi er mest kjent for de siste 200 årene siden den industrielle revolusjon. Men det kan jo være et mål for en desimert, kvalitativt høyverdig sivilisasjon engang i fremtiden?
Hvite menn i dress med stramme slipsknuter og redusert oksygentilførsel til hjernen, overmenneskene i den vestlige verden som setter standarden for politiske beslutninger, livsstil og forbruk globalt, er oppdratt og sosialisert etter et materialistisk egoisme-paradigme. Økonomisk kapital har forrang fremfor humankapital. Vi er opptatt av lokale uvesentligheter og trivielle småligheter. Vi krangler om farven på uniformen mens vi marsjerer i takt mot stupet.
Å handle lokalt og tenke globalt vil aldri fungere i praksis. Ibsen skrev at vi er oss selv nærmest. Tilværelsen er så fylt av sitt eget værende at den ikke lar seg erkjenne. Vi ser ikke skogen for bare trær. Vi ser hvilken tannkrem som er penest og billigst på TV2-reklamen.
Hvordan kan proletariatet, arbeidsmaurene i tua, være i stand til å fatte en global målestokk når de daglig dopes ned med halvfabrikat-mat, lykke-reklame, billig tv-underholdning og fotball på skjermene? Målet for den vestlige sivilisasjons ledere er å holde befolkningen i sjakk foran skjermene. Og sørge for at de blir så feite, inaktive og stupide at de aldri vil tenke tanken på opprør. Langt mindre være istand til å ytre samfunnskritikk, heve en parole i protest eller samle seg på barrikadene mot forbruker-diktaturene.
Vi er heller ikke opplært til å tenke helhetlig, holistisk. Vi er hjernevasket og programmert til å tenke egoistisk, detaljert og fragmentarisk. Pars pro toto. Delen fremfor helheten. Vi leter i mikrokosmos etter de minste partiklene og lytter til livstegn fra det ytre rom, men er ikke istand til å ta inn over oss det faktum at den lille, blå kloden ikke lenger er blå. Den er skittengrå, forgiftet og lider av kols. Mangfoldet av dyr, planter og organismer reduseres for hver dag, og leveområder og landskap uten industrielle fotavtrykk etter Homo urbanus overtramp finnes ikke lenger..
Henrik Wergeland skriver i 1830 verket "Skabelsen, Mennesket og Messias";
"Menneske. Husk at du er støv!
Menneske! Husk at du er mer enn støv!"
Er vi?
Mer enn støv fra gruvene?
Stjernestøv?
”Naturen er kulturens hjem. Friluftsliv er veien hjem”, skrev Nils Faarlund på 70-tallet. Jeg vet ikke om det lenger er annet enn tomme ord.
I vårt terapeutisk-diagnostiske helseregime er det ikke tradisjon for å finne og behandle sykdommenes opprinnelse og årsak. Kosmetisk-plastisk kirurgi i skjønn forening med innendørs trening på mekaniske apparater under kunstig lys fra solarium, tildekker det fysiske forfallet. Og åpenbarer det moralske.
Å lete etter medisin eller vaksine mot destruktiv menneskelig atferd i naturen er fåfengt.
Stillhet er måten naturen taler til oss på ved å tie.
Enn så lenge.
