Det er i slutten av mai måned.
Varmebølgen over Nordkalotten setter nye rekorder.
Det er varmere i Tana enn i Ghana med 30 pluss.
I sub-tropiske dalstrøk sør for moralsirkelen flommer elver og innsjøer over sine bredder.
Hundekjørere over hele Europa har parkert sine hunder for sommeren. Snø- og sledeføre er våte drømmer som drukner i regnvær og svette..
På Båtsfjord-fjellet i Øst-Finnmark har noen få utvalgte funnet sitt Shangri-La hvor de samles under et bipolart høytrykk for å nyte de siste rester av sledeføre. Her ytterst på Varangerhalvøya finner vi den eneste del av det europeiske fastlandet som pr. definisjon er en del av arktis. Her finnes ingen skoggrense mellom fjellet og havet. De høyereliggende deler av fjellpartiet har snødekke fra september til juli, og er som skapt for hundekjøring. Hadde det ikke vært for kuling og storm 200 dager i året. Men ikke nå i mai..
Båtsfjord-fjellet er det forjettede land hvor Jan Vidar Dahle skapte sine legendariske uværsledere og mot alle odds ble FL-vinner i 8-spannklassen i 2008. Før han tok til vettet og gjemte seg i Pasvik-skogene.
Utgangspunktet for turene er Ordohøyden (389 moh) på fjellovergangen mellom Tana og Båtsfjord. Her er det sledeføre direkte fra bilen. De første par km. stiger vi opp ei fjellside gjennom halvråtten slush, men når snart platået hvor snøen er fast og sleden flyter. Hundene jager vårkåte over islagte vann. De lukter rein. Her finnes knapt et vårtegn eller barflekk. Et par snøspurv og en fjell-ljo følger vår ferd. En ensom heilo varsler vårt komme.
Mot nordvest fører elvedalene ned mot Kongsfjord i Berlevåg. Mot øst stuper fjellet mot Båtsfjord-dalen. Vi er på taket av Nordkalotten. Det er midnatt og sola skinner like fordømt.
Å cruise over Båtsfjord-fjellet med et topp-trent hundespann og se midnattssola heve seg som en gullmedalje over Barentshavet i nord, er belønning for alle de tunge treningsturene gjennom vinteren. Det kjennes på mange måter mer riktig enn å vakle groggy over mållinja i Alta til akkompagnement fra et pompøst slavekor over et stereoanlegg med sprengte høyttalere.
De voksne hundene er i storform med 6-700 mil i beina siden august. Glemt er alle turene i kuling, novemberkrisa med mørketids-depresjoner, hodelykta som grodde fast i skallen i romjula, 40 minus i Pasvik i januar. Dette er det gode hundelivet hvor alt handler om å ha det gøy.
Dette er tida for å skape nye lederhunder, utvikle nye talenter, la hundene få oppleve turlivets gleder. Fjernt fra lavlandets stress og jag knyttes sterke bånd til hundene. Treningsplaner og løpsstrategier står i permen hjemme. Nå handler det om hvilepuls og nærlivet-opplevelser. Nirvana.
Etter et par timers kjøring setter vi kursen ned et dalføre og finner en barflekk, slår opp teltet og strekker ut
langkjettingen. Hundene nyter livet i lyngen. Vi fyrer bål og hiver over svartkjelen. Det gyldne morgenlyset gløder, vi strekker kroppen på reinskinnet og den gode samtalen handler om turer i nord. Den arktiske drømmen lever. På Båtsfjord-fjellet i mai.
