LoVe is in the air..

LoVe is in the air..


Å legge konsekvensutredning for olje-og gassutvinning av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen på is betyr ikke varig vern. Det betyr ny konsekvensutredning om 4 år. 

LoVe er et sensitivt område med stor symbolverdi. Vedtaket fikk miljøvernere over hele landet til å juble orgastisk. Å ikke utrede LoVe betyr at det har blitt atskillig enklere å få tilgang til nye og mer sensitive oljefelt i nordområdene. 
Felt som ligger lenger nord og mer øde til. Lengre vekk fra offentlighetens lys hvor mørketida er lengre enn i Nordland. Oljeindustrien med Statoil i spissen lengter etter å kaste seg over de meste lovende feltene i arktiske strøk på Grønland, i Nord-Canada, Alaska og Sibir. Og i Barentshavet.

I Barentshavet er man allerede godt i gang med seismikk-skyting og prøveboring på både russisk og norsk side av delelinjen. Men ingen andre enn Greenpeace bryr seg med å demonstrere her oppe. De ble nylig tauet inn til Tromsø av Kystvakta etter å ha forsøkt å hindre Statoil i å gjennomføre sin nordligste prøveboring så langt. En prøveboring som med et ukontrollert oljeutslipp vil nå fuglekoloniene på Bjørnøya innen noen dager.   
Statoil gjorde verdens største oljefunn i 2013 utenfor Canada, og er tungt inne i oljeprosjekter i hele nord-Amerika, Amazonas, Midtøsten og i Afrika. De er blant de mest progressive oljeselskapene i verden, og aksjemajoriteten ligger hos Den Norske Stat. Så lenge det ikke finnes politisk vilje til en radikal kursendring skjer det ingenting. Vi burde selvfølgelig la all oljen og gassen ligge. Og kullet på Svalbard. Det er den beste langsiktige forvaltningen av verdiene, og der hvor de har størst avkastning. Hva vil hydrokarboner være verdt om 100 år? Staten Norge velger i stedet å pumpe opp den fossile energien i rekordfart og selge den til spottpris for å varme opp og transportere kroppsfett i urbane strøk på kontinentet. 

Den norske Stat er som et av svært få land i den unike situasjonen at det ikke har statsgjeld. Staten har enorme verdier investert i fonds av ulik karakter rundt omkring i verden. De fleste i gråsonen for profittens del. Noen få grønne og noen helt svarte i våpen, olje og McDonalds. Hvis det var politisk vilje til det, kunne Norge gå foran med et godt eksempel og investere i nedbygging av kloden. Det er enkelt. Gi folk kunnskap og utdanning så får de færre barn. Og blir mer helse- og miljøbevisste. Vi må bort fra en ensidig tro på at vekst er synonymt med økonomisk vekst av materielle verdier, og i stedet utvikle human-kapitalen. 
Alle med et snev av hukommelse og primærsansene i behold ser forandringene i lille Norge med den urbane veksten og nedbygging av naturområdene de siste 25-30 årene. Biltrafikken og det private forbruket har eksplodert, og det vil ikke fortsette i all evighet. Alt har en ende. 
Se på Kina, India, Thailand, Brasil og vest-Afrika, hvor befolkningsveksten virkelig er eksplosiv og forurensningen tar tusenvis av liv årlig i megabyene. 
Demokratiets dilemma er at majoriteten ikke ser sitt eget beste, eller ikke har noe ønske om raske omveltninger som vil medføre store forandringer i vårt frie handlingsmønster eller senke vår levestandard betraktelig. Demokratiet har en treghet i seg som gjør det til et dårlig politisk instrument for å foreta upopulære, men nødvendige inngrep i proletariatets hverdag.

Norge og Canada er de landene hvor det er høyest pant i privatboliger pr.idag. Folk har belånt boligene til godt over pipa for å finansiere det private luksusforbruket. Når finanskrisa når oss holder det ikke med de 5000 milliardene oljefondet har investert i fonds eller penger i banken hos foreldregenerasjonen. Da ramler det skjøre, kunstige byggverket, boligbobla sprekker og vi ramler hardt ned i steinrøysa. Virkeligheten vil utvilsomt innhente oss med høyere renter, dyrere mat, høyere pris på energi og luksusvarer. Finnes det ikke politisk vilje til å skru igjen krana og informere om hvordan enkle økonomiske mekanismer fungerer? "What goes up, must come down". Verdensøkonomiens tyngdekraft er elementær visdom på ungdomsskolenivå.
Man trenger ikke å toppe Pisa-undersøkelsen i matematikk for å forstå såpass enkle regnestykker.

Hvordan kan man med et snev av kritisk sans ha tiltro til teknologi-optimistene som snakker om nye energiformer, el-biler, dyrking av mat i verdensrommet og globale løsninger på matvaremangelen med tangmel og havalger? Kan vi på annet vis endre kursen? La være å ha sex og få barn? Oppfordre til kollektivt selvmord? Ikke foreta oss noe, men satse på at lemen-år teorien lar seg overføre på menneskeheten og føre til total kollaps i bestanden?

Menneskeheten bør opphøre i sin nåværende form, sa Peter Wessel Zapffe i 1988. Det skjer neppe frivillig. Vi er overutrustet til å løse oppgaven. Vi kan sende folk til månen og genmanipulere alt liv, men klarer ikke å lage en felles forvaltningsplan for de neste 100 årene på kloden. Det skal litt sterkere lut til enn å sende gratis kondomer til Afrika, India og Kina for å få bukt med befolkningsveksten. Tvangs-sterilisering gjennom drikkevannet? Eller er det grønn øko-terrorisme a la Broen som skal til for å redusere antallet mennesker på jorden drastisk? Er det den eneste reelle mulighet for at vi skal unngå vippepunktet hvor det ikke er noen vei tilbake? Eller skal vi fortsatt sitte på gjerde å vente på at et farlig virus, bakterie eller en ny Svartedaude skal komme krypende opp av kjelleren en fuktig høstkveld? Vil øko-katastofer som vær, klima og sykdom klare å utslette 90% av menneskeheten?

Innen 50 år vil menneskeheten med sin nåværende vekst og ressurshunger klare å redusere antall arter og leveområder til et eksistensminimum. Noen seiglivede arter vil bestå. Antibiotika-resistente sykdomsbakterier og genmanipulerte monokulturer som ris, hvete og mais skapt av oss mennesker. 
Det er allerede større areal på jorden preget av urban sivilisasjon enn naturområder uten menneskelige inngrep. Det er ikke lenger et vakkert syn å se den lille blå planeten fra verdensrommet. Store sammenhengende områder er omgitt av skitten smog fra byer og industri, og røyk fra enorme skogbranner som utsletter regnskog for å dyrke opp mer land, driver over hav og jordbrukssletter. Stillehavet er fylt av olje, plast og søppel. De engang rene og hvite flekkene på kartet, havis og isbreer som smelter i nord og sør, er skittengrå av langtransportert aske og støv fra karbonforbrenning. 

Om vi satte opp høye murer omkring byene, ville det være flest kloremerker på utsiden eller innsiden av muren? 
Vil folk inn til byene for å få arbeid eller bli på landsbygda hvor det fremdeles er mulig å puste i ren luft og drikke rent vann?  Min gamle fars krav til hvor tett husene skulle bygges var enkelt. Han skulle kunne stå å pisse på hvert hushjørne uten at naboen så ham.

Teorien om eksponentiell vekst i et dypøkologisk perspektiv er 40 år gammel. Se filmen "I tolvte time" på NRK2 nett-TV. Den handler om å endre våre vaner. Om å endre vårt moralistiske verdensbilde fra antroposentrisk til biosentrisk etikk. Fra det opphøyde menneske til naturen som verdinorm. Vi er per definisjon ikke den moralske standard og dens voktere. Vi er rovdyret som utsletter andre arter raskere enn noen annen kjent art har klart gjennom alle tider. 

Bibelen, Pyramidene, Mozart og Mercedes har ikke en høyere etisk egenverdi enn blåhvalen, meitemarken eller zymbiotiske bakterier. Vi kan velge å være en del av naturen ved å respektere alt levende og leve skånsomt. Men vi har en lang vei å gå. Sporløs ferdsel er ikke det vi er mest kjent for de siste 200 årene siden den industrielle revolusjon. Men det kan jo være et mål for en desimert, kvalitativt høyverdig sivilisasjon engang i fremtiden?

Hvite menn i dress med stramme slipsknuter og redusert oksygentilførsel til hjernen, overmenneskene i den vestlige verden som setter standarden for livsstil og forbruk globalt, er oppdratt og sosialisert etter et materialistisk egoisme-paradigme. Økonomisk kapital har forrang fremfor humankapital. Vi er opptatt av lokale uvesentligheter og trivielle småligheter. Vi krangler om farven på uniformen mens vi marsjerer i takt mot stupet. 

Å handle lokalt og tenke globalt vil aldri fungere i praksis. Ibsen skrev at vi er oss selv nærmest. Tilværelsen er så fylt av sitt eget værende at den ikke lar seg erkjenne. Vi ser ikke skogen for bare trær. Vi ser hvilken tannkrem som er penest og billigst på TV2-reklamen. 
Hvordan kan proletariatet, arbeidsmaurene i tua, være i stand til å fatte en global målestokk når de daglig dopes ned med halvfabrikat-mat, lykke-reklame, billig tv-underholdning og fotball på skjermene? Målet for den vestlige sivilisasjons ledere er å holde befolkningen i sjakk foran skjermene. Og sørge for at de blir så feite, inaktive og stupide at de aldri vil tenke tanken på opprør. Langt mindre være istand til å ytre samfunnskritikk,  heve en parole i protest eller samle seg på barrikadene mot forbruker-diktaturene.

Vi er heller ikke opplært til å tenke helhetlig, holistisk. Vi er hjernevasket og programmert til å tenke egoistisk, detaljert og fragmentarisk. Pars pro toto. Delen fremfor helheten. Vi leter i mikrokosmos etter de minste partiklene og lytter til livstegn fra det ytre rom,  men er ikke istand til å ta inn over oss det faktum at den lille, blå kloden ikke lenger er blå. Den er skittengrå, forgiftet og lider av kols. Mangfoldet av dyr, planter og organismer reduseres for hver dag, og leveområder og landskap uten fotavtrykk etter Homo urbanus finnes ikke noe sted...   

Henrik Wergeland skriver i 1830 verket "Skabelsen, Mennesket og Messias";

"Menneske. Husk at du er støv! 
Menneske! Husk at du er mer enn støv!" 

Er vi? 
Mer enn kullstøv? 

Tips til apokalyptisk lektyre med mye svart humor;

#Gert Nygårdshaugs trilogi; Mengele Zoo, Himmelblomsttreet og Afrodites basseng. Og hans siste økothriller Chimera.

#George Orwell; 1984 og Animal Farm

#Aldous Huxley; Brave New World. (Vidunderlig Nye verden)

#Jørgen Randers m.fl; Limit of Growth;

#Rachel Carson; Silent Spring.

#Barry Lopez; Arktiske drømmer.

#Mikael Niemi; Fallvann.

#Arto Paasilinna; Kollektivt selvmord, Den ulende mølleren, De hengte revers skog, Harens år, En lykkelig mann.

#P.W. Zapffe: Hvordan jeg blev så flink. Vett og Uvett. 
Og selve Svarteboka; Om det Tragiske. (1941)

Bilder fra vinteren 2013

Hundekjøring med barn i Berlevåg og Pasvikdalen

Hundekjøring i midnattsssol.

Det er i slutten av mai måned.
Varmebølgen over Nordkalotten setter nye rekorder.
Det er varmere i Tana enn i Ghana med 30 pluss.
I sub-tropiske dalstrøk sør for moralsirkelen flommer elver og innsjøer over sine bredder.
Hundekjørere over hele Europa har parkert sine hunder for sommeren. Snø- og sledeføre er våte drømmer som drukner i regnvær og svette..

På Båtsfjord-fjellet i Øst-Finnmark har noen få utvalgte funnet sitt Shangri-La hvor de samles under et bipolart høytrykk for å nyte de siste rester av sledeføre. Her ytterst på Varangerhalvøya finner vi den eneste del av det europeiske fastlandet som pr. definisjon er en del av arktis. Her finnes ingen skoggrense mellom fjellet og havet. De høyereliggende deler av fjellpartiet har snødekke fra september til juli, og er som skapt for hundekjøring. Hadde det ikke vært for kuling og storm 200 dager i året. Men ikke nå i mai..

Båtsfjord-fjellet er det forjettede land hvor Jan Vidar Dahle skapte sine legendariske uværsledere og mot alle odds ble FL-vinner i 8-spannklassen i 2008. Før han tok til vettet og gjemte seg i Pasvik-skogene.






Utgangspunktet for turene er Ordohøyden (389 moh) på fjellovergangen mellom Tana og Båtsfjord. Her er det sledeføre direkte fra bilen. De første par km. stiger vi opp ei fjellside gjennom halvråtten slush, men når snart platået hvor snøen er fast og sleden flyter. Hundene jager vårkåte over islagte vann. De lukter rein. Her finnes knapt et vårtegn eller barflekk. Et par snøspurv og en fjell-ljo følger vår ferd. En ensom heilo varsler vårt komme. 
Mot nordvest fører elvedalene ned mot Kongsfjord i Berlevåg. Mot øst stuper fjellet mot Båtsfjord-dalen. Vi er på taket av Nordkalotten. Det er midnatt og sola skinner like fordømt.




Å cruise over Båtsfjord-fjellet med et topp-trent hundespann og se midnattssola heve seg som en gullmedalje over Barentshavet i nord, er belønning for alle de tunge treningsturene gjennom vinteren. Det kjennes på mange måter mer riktig enn å vakle groggy over mållinja i Alta til akkompagnement fra et pompøst slavekor over et stereoanlegg med sprengte høyttalere. 




De voksne hundene er i storform med 6-700 mil i beina siden august. Glemt er alle turene i kuling, novemberkrisa med mørketids-depresjoner, hodelykta som grodde fast i skallen i romjula, 40 minus i Pasvik i januar. Dette er det gode hundelivet hvor alt handler om å ha det gøy.






Dette er tida for å skape nye lederhunder, utvikle nye talenter, la hundene få oppleve turlivets gleder. Fjernt fra lavlandets stress og jag knyttes sterke bånd til hundene. Treningsplaner og løpsstrategier står i permen hjemme. Nå handler det om hvilepuls og nærlivet-opplevelser. Nirvana.

Etter et par timers kjøring setter vi kursen ned et dalføre og finner en barflekk, slår opp teltet og strekker ut
 langkjettingen. Hundene nyter livet i lyngen. Vi fyrer bål og hiver over svartkjelen. Det gyldne morgenlyset gløder, vi strekker kroppen på reinskinnet og den gode samtalen handler om turer i nord. Den arktiske drømmen lever. På Båtsfjord-fjellet i mai.