Den 18.desember forlot vi kakelinnas herjinger i Tana og reiste sør-østover mot den sibirske taiga hvor klimaet er konservativt og stabilt. Hvite vidder på blå bunn fra november til påske. Røde dager finnes ikke.
Vi ankom Vaggatem i Pasvikdalen med 25 hunder og hardpakka bil for å nyte den hellige julefred ved Ellentjern.
I løpet av 15 dager lå gradestokken på mellom 12 og 35 minus.
2.juledag var vi kaldest i landet med 36 minus. Brage (3 1/2 år) og undertegnede hold oss for det meste i badstua den dagen, kun avbrutt av et par bad i elveråka for å kjøle oss ned.
Øvre Pasvik ligger like langt øst som Konstantinopel, så vi stilte klokka 2 timer tilbake etter russisk tid for å utnytte morgenlyset. De få timene med blått vinterlys er viktig å tilbringe utendørs i mørketida. Øvre Pasvik ligger forøvrig på samme breddegrad som Tromsø.
Den totale stillheten i furuskogen er øredøvende.
Å ferdes med hundespann gjennom et kaldtsprengt, øde landskap under en stjerneklar himmel midtvinters, er en drømmereise med åpne øyne gjennom et landskap som sover.
Skyggene fra frosne, stive trær seiler langsomt forbi i lyset fra fullmånen og en kan høre Melkeveien ta et djupt magadrag av tørr, klar luft når sola blåser en storm av lungestøv inn mot jordas magnetfelt. Døde sjeler vifter med sine flagrende lyskapper og lokker en forhutlet sjel ut på langtur i vinternatta..
Det ender med frysetørking av både to-og firbeinte..
I mildværet mot slutten av romjula, 10-18 minus, hadde vi ei gjennomkjøring a la Sheep Mountain i Alaska, 3x76 km. Alle 18 hunder gjennom uten skader.
A-spannet gikk ellers daglige turer på 3-5 mil. Mellom øktene lot vi hundene løpe løs og leke i timesvis.
De to valpene Nora og Molly løp fritt og lå ute i halmen under hele oppholdet.
Noen dager ble brukt til å brøyte opp nye traseer og knytte sammen nettverket av skogsbilveier mot Gjøkvassbu, Ødevasskoia og Treriksrøysa. Fin avvekslende trening for lederhunder og ledertalenter.
Nye landskap vil åpne seg når solen vender tilbake.
Hvorfor reise hjem til Tana?
