Desember på Ellentjern i Øvre Pasvik

Vinter i Finnmark!

Vær- og førerapport fra Øvre Pasvik.
De siste dagene har vi hatt kraftig snøfall i hele Pasvikdalen. Vi har fått en halv meter snø og brukbart sledeføre.
På langtidsvarselet fra yr.no ser ut til at den kalde, fine tida har kommet for å bli. Det ligger an til å bli ei nydelig førjulstid.

Har du lyst til å prøve hundekjøring i Pasvik?

Kjenner du noen, eller kunne du selv tenke deg noen dager i Finnmark, oppleve Nordlyset mens hundespannet suser gjennom skogen, eller tilbringe jul eller nyttår utenfor allfarvei? Ta kontakt med oss for et tilbud.

Ved innfallsporten til Øvre Pasvik nasjonalpark har vi vår vinterbase på Ellentjern ved Vaggatem.

Ellentjern-tunet består av flere verneverdige bygninger, bl.a. to tømmerhytter med sengeplass til 8-10 personer og en vedfyrt badstue.
Våre 25 alaska-huskyer er trent for å gå lange distanser og deltar hvert år i det 1000 km. lange Finnmarksløpet. De er alltid klar for tur.

På turene kan man velge mellom å kjøre eget hundespann med 4-6 hunder, to sammen på en slede med 6- 8 hunder, eller sitte godt innpakket på reinsdyrskinn i sleden med egen hundekjører bak et storspann.


Antall deltakere: 2-8.
Priseksempel: 3-dagerstur: 10.500,-
5-dagerstur: 14.500,-

Hvordan kommer du til Finnmark?
Fly Oslo – Kirkenes (2t 10min):
www.norwegian.no
www.sas.no
Bestiller man i god tid er det mulig å fly t/r Oslo-Kirkenes for ca. 1500,- Nkr.

Kontakt:

Arne Liaklev og Marit Sundt
Adresse: Kongsveien 3. 9982 Kongsfjord
e-post: arneliaklev@gmail.com
Mobil: +47 95 88 21 11
Blogg: www.dogblogg-tana.blogspot.com

A-magasinet 16.mars 2012

Lederhunden Sara leder galskapen ut fra Alta 2012. 

Finnmarksløpet 2012 ble en stor skuffelse for over 50 % av de påmeldte på 100-mila. Vi kom aldri til mål. Årsakene til høy brytprosent har vært diskutert i ulike fora. For min egen del vil jeg ikke klandre andre enn meg selv for å velge feil løpsstrategi og gjøre åpenbare tabber som ødela løpet.
 Å hvile mye tidlig i løpet, dele opp de lange leggene og hvile på sporet, var defintivt ikke den rette strategien i år hvor det var et "normalt" Finnmarksløp med fravær av såle for andre enn de 4-5 første spannene.
Første året jeg kjørte 100-mila, i 2009, var det betydelig mindre snø i Finnmark. Store partier over høyfjells-overgangene var avblåst og nærmest snøfrie. Kun is, mose, grus og stein. Det året satte Inger Marie Haaland ny løyperekord. I 2010 var det mer snø, men løypemannskapene hadde gjort en kjempejobb med sporet gjennom hele løpet. Jeg lå dengang bakerst i feltet med et ungt spann, hvilte mye på sjekkpunktene og tilsammen 18 timer på sporet. Spannet cruiset til mål i god fart. Vi kjørte oss godt opp i feltet de siste 30 milene, satte etapperekord fra Levajok til Karasjok på 5.50, og den totale kjøretiden på 100 mil ble på 72 timer. Det var en god opplevelse både for hunder og kjører. I år merket vi det umiddelbart. Det var ikke god, fast såle under det øverste laget av løssnø. Hundene tråkket til bunns.
 Jeg hvilte 3 timer på Jotka for å komme inn i riktig løpsmodus og senke pulsen etter den alltid stressende starten og restarten. Videre til Skoganvarre var det løse forhold med 50 storspann og 70 småspann som hadde klort og bremset seg gjennom den tynne sålen. Vi kjørte gjennom sjekkpunkt Skoganvarre og hvilte 4 timer i furuskogen før vi kjørte over fjellet til Levajok. Det meste av traseen var oppkjørt og løs. Hundene kavet og fant ingen god arbeidsrytme med stadig plumping til bunns i sukkergrøfta hvor desperate småspannkjørere hadde brukt klobremsen ned den minste skrent. Vi kjørte gjennom sjekkpunkt Levajok for å unngå smittepresset og bakteriefloraen fra overfora spann som lå og gjæra i solsteiken, og hvilte 6 timer ved Levajokka før oppstigningen til fjellet. Sporet videre var løst og enkelte partier var ikke kjørt med skuter mer enn en`gang når traseen ble stikket. Det er mulig de første 4 spannene hadde såle. De slapp ihvertfall å svømme uten redningsvest i ei djup sukkergrøft ned mot Masjokka. Jeg sto å tenkte på hvor gode forholdene hadde vært sist jeg cruiset over her i 2010. Spannet fløy som en vind og jeg bremset kraftig med den lange skutermatta hele veien for å holde farten nede. Vi hvilte dengang 4 timer halvveis ved Gurteloubbal sammen med Espen Prestbakmo, blåste gjennom Tanabru før vi igjen hvilte 4 timer på sporet en times kjøring mot Neiden. I år hvilte jeg 4 timer på sporet ved Gurte, men valgte å hvile på sjekkpunkt Tanabru. Flere hunder var slitne og noen fikk skader de aldri hadde hatt før. Vi hadde kjørt berg- og dalbane ned gjennom smale bremsegrøfter hvor det på bunnen stakk opp store steiner og røtter i sukkersnøen. Flere kjørere kom inn til Tanabru med ødelagte sleder og klobremser som hang og slang. Det var ikke gøy.

Forholdene mot Neiden ble betraktelig bedre og humøret steg.
Vi hvilte 5 timer i Neiden og kjørte videre mot Kirkenes for å ta langhvilen der. Utkjøringen fra Neiden var klassisk. Det er kveld, kjølig og klart. Hundene tar fullstendig av de siste minuttene, og raser avsted som gale opp bakken fra sjekkpunktet. De er intenst på høgget og kjenner lukten av dyr i skogen. Elg, rev og ryper skremmes opp og krysser sporet flere steder foran oss. Etter en snau times kjøring roer spannet seg litt, og jeg tar opp vannflaska, skrur av korken og setter den til kjeften. Da kommer et kraftig røkk i sleden mens hundene har full los etter en elg jeg skimter den grå skyggen av. Før jeg glipper taket med den hånda og faller bakover i sporet. Desperat løper jeg etter, roper fortvilet ut i natta etter spannet som ruser avgårde og er borte i løpet av sekunder. De forsvinner og slukes av mørke. Jeg ringer sjekkpunktansvarlig i Neiden, Tor Atle Svortevik, som hiver seg på en skuter. Jeg vasser etter spannet i løssnøen og ser hvordan sleden har skjenet ut til sidene uten å velte. Jeg vet at en Skunk-slede er så forbannet stabil at den sjelden velter. Tanken på hva som kan ha skjedd med spannet gjør meg kald og svett. Etter en snau time ser jeg til min glede glimt fra lysende hundeøyne på andre siden av ei stor myr. De er helt stille, ikke en lyd å høre. Når jeg kommer frem er hundene helt rolige, de snur seg og ser på meg. Flere har lagt seg ned i snøen og ingen har hektet seg fast i linene. Samtidig er det noe som ikke stemmer. En merkelig stemning. Hundene virker preget av noe. De er anderledes. Skremt. Jeg godsnakker lenge med de og snacker. Gir beskjed til Tor Atle at jeg har funnet spannet. Vi kjører rolig videre, men jeg merker at de ikke har den samme kraften som før. De kjennes tomme og utpeisa, slik hester oppfører seg etter å ha løpt ut og sprengt seg. Løpet er kjørt. Mange hunder må ut etter 16 timer hvile i Kirkenes, flere med alvorlige skader. Mens vi hviler kommer mildværet med snø og vind. Forholdene blir tunge gjennom hele den lange Pasviketappen. Det går langsomt. Hundene sliter, og vi tar en times cowboystrekk på sporet. Det blir en tung tur videre til Varangerbotn fra Neiden 2. Derfra har jeg kun 7 hunder igjen. Fra Sirbma har jeg 6 hunder igjen og kjører ilag med Jo Jøldal opp kneikene. Det blåser kraftig når vi kommer opp på fjellet. Vi møter Tore Bergby som har snudd. Han finner ikke stikkene videre. Per Weddegjerde tar oss igjen når vi står og diskuterer forholdene. Vi blir enige om å gjøre et forsøk. Vi er 4 spann og kan bytte på å brøyte. De andre har 10 og 11 hunder i sine spann. Turen blir lang. Veldig lang. Det går langsomt i kraftig motvind. Av og til må en gå foran og lete opp neste stikke. Per har gode ledere og mest trøkk i starten. Han brøyter de første vanskelige timene. Vi tar noen stopp, og snakker om å snu, men vi blir enige om å prøve litt til. Snart er det kortere til Levajok enn tilbake til Sirbma. Det blir kveld og vi bytter på å brøyte spor. Stort sett finner vi såla når vi holder oss på rette siden av stikkene. Omsider kommer vi over og ned til en vindstille dal. Jeg vet det er langt igjen, og at vi må over flere høydedrag, men det verste er over. Siste økta kjører jeg først frem til Levajok. Jeg merker at det ikke er mye kraft igjen i 6-spannet og vet ikke om jeg vil komme meg videre oppover elva. Men jeg er mektig imponert over at vi har kommet oss over fjellet. Det første jeg får høre i Levajok er at det er innført 12-timer obligatorisk hvile i Karasjok. Sjokkert går jeg og legger meg. Etter 6 timer hvile gjør jeg et forsøk mot Karasjok. Det går langsomt fremover i rykk og napp. Motvind og gjenføykede spor. 3 av hundene er små tisper og det merkes ikke at de trekker. Jeg bestemmer meg for å ikke utsette hundene for slikt og snur etter et par km. I min verden er det ikke lenger hundekjøring når en beveger seg fremover i 8 km/t, selv om enkelte i fronten har det som marsjfart de siste 30 mila. Kort oppsummert var hundremila-2012 et løp som skilte klinten fra hveten. De som valgte å ligge i front med tålig bra såle, og alle vi andre som valgte å hvile mer tidlig i løpet og fikk skader og slitne hunder som følge av ei knust såle de første 30 milene. Men den aller lureste var kanskje han som hvilte mest i starten med B-spannet til Sigrid Ekran. Såpass lenge at såla fikk satt seg, forholdene ble gode og hundene aldri ble kjørt under kjellergolvet, i en tilstand hinsides restitusjon.

Femundløpet 2011

Vinter i Øvre Pasvik

Vinteren er fylt av lys i mørke. Når en ikke befinner seg i nærheten av kunstige lyskilder som sprer lysforurensning i en radius av flere mil, er det lett å orientere seg i et snøkledt landskap i gjenskinnet fra stjernehimmelen, måneskinnet og nordlyset. Et brukbart nattsyn kan trenes opp.
Spis blåbær og legg igjen hodelykta hjemme! Det gir en ekstra trygghet å vite at man klarer seg uten kunstig lys under alle forhold.
Inuitter, samer, indianere og andre nordlige folkeslag har i mange tusen år ferdes omkring midtvinters i mørketida uten Lupin hodelykter med et par tusen lumens styrke.

Mørketida må være et ord oppfunnet av mørkredde, hvite menn.
Homo urbanus lever ut sine romantiske friluftsdrømmer i sentrale strøk sør for moralsirkelen hvor smogen farver solnedgangen rød og vakker..
Bak angsten for et øyeblikks totalt mørke og fullkommen stillhet, ligger frykten for å tenke en selvstendig tanke, kjenne sin egen makspuls og lytte til sitt eget desperate åndedrett. Det regnes for en bragd å overvinne dørstokkmila, komme seg ut av komfortsonen langt vekk fra den lune panelovn og sprinte et par mil på joggemeier i ei lysløype.
Å være omgitt av støy, støv og lys hele døgnet fra trafikk og elektronikk, bekrefter at man lever og ikke er utstøtt av menneskeheten.
Du er aldri alene. Det er aldri mørkt. Det er aldri stille. TV2 hjelper deg.

En tanke som streifet meg forleden; Om Jensemann bygget en høy mur rundt Stor-Oslo for å beskytte Guds utvalgte nordmenn mot all verdens farlige terrorister og sykdommer, ville det være flest kloremerker på utsiden eller innsiden av muren?

De følgende bildene er tatt av Randulf Valle i Øvre Pasvik.

Aurora Borealis in Pasvik - Finnmark

Birding in the Pasvik Valley

The first Norwegian to take up residence in Upper Pasvik Valley was the ornithologist Hans Thomas Lange Schaaning. With his friend Johan Koren he came to Pasvik in year 1900 to attempt to make a living from hunting and collecting birds’ eggs and other natural history material. Schaaning also conducted research, and in the course of his twelve years in the region he made the area well known among the scientific community.

Today the Pasvik Valley is well known among birdwatchers all over Scandinavia and every year ornithologists travel from many countries to experience its distinctive landscapes. A national park has been established nearby and several other areas are also protected.

The 147 km long Pasvik River flows from Lake Enare in Finland to its outlet near Kirkenes. Seven power stations have been built along this river, which has a drop of 119 m. Most of the Pasvik River is therefore regulated, but in the central part of the nature reserve the river still follows its original course. The landscape consists of low mountains, moraine scenery and meltwater deposits from the Ice Age. The highest elevation is the Kalkuoaivve Mountain (357 m) on the eastern side of the river. In between there are flat plains containing many bogs and small lakes.

The vegetation is dominated by pine forests and birch forests. The pine forest is actually an offshoot of the Siberian taiga and it makes the landscape very different from the surrounding mountain areas.

The fauna is typical of the northern boreal area. The most common mammals are small rodents, Northern Hare (Lepus timidus), Red Squirrel (Sciurus vulgaris), Pine Marten (Martes martes), Red Fox (Vulpes vulpes) and Elk (Alces alces), as well as domesticated Reindeer (Rangifer tarandus). The Brown Bear (Ursus arctos) is fairly common, whilst Wolf (Canis lupus) and Wolverine (Gulo gulo) are both rare. New species such as American Mink (Mustela vison) and Muskrat (Ondatra zibethica) have become numerous, and another possible immigrant is the Racoon Dog (Nyctereutes procyonoides). However, so far only a few single individuals have been shot in the area.

The Pasvik river teems with fish. Eastern species such as Whitefish (Coregonus lavatetus), Greyling (Thymallus thymallus), Perch (Perca fluviatilis),Pike (Esox lucius) and Burbot (Lota lota) dominate. The expansion of hydroelectric power has destroyed the spawning areas for Atlantic Salmon (Salmo salar) and the well-known Pasvik Trout (Salmo trutta), but the river has consequently been re-stocked annually. The Vendace (Coregonus albula) was first found in 1989. Today it is quite common in the Pasvik River. The species probably came to Pasvik from Lake Enare.

The shallow parts of the Pasvik River are important bird areas. More than 200 bird species have been recorded in the reserve and the adjacent area. Lake Fjærvann is particularly important as a resting area for ducks and waders during early spring and late autumn. Whooper Swan (Cygnus cygnus) and Bean Goose (Anser fabalis) occur in large groups. Other common species are Common Teal (Anas crecca), Eurasian Wigeon (A. penelope), Northern Pintail (A. acuta), Mallard (A. platyrhynchos), Tufted Duck (Aythya fuligula), Common Goldeneye (Bucephala clangula), Red-breasted Merganser (Mergus serrator) and Goosander (M. merganser). The Smew (Mergellus albellus) is the most exotic duck which breeds in Pasvik. This species is common further east, but is a very rare breeder elsewhere in Norway. The latest addition to the local bird list is the Little Gull (Larus minutus) which has been breeding in the area since 1999.


The most common birds of prey are Rough-legged Buzzard (Buteo lagopus) and Merlin (Falco columbarius). Both White-tailed Eagle (Haliaeetus albicilla) and Osprey (Pandion haliaeetus) breed and hunt near Lake Fjærvannet. Short-eared Owl (Asio flammeus) and Northern Hawk Owl (Surnia ulula) are the most common owls, but the most interesting is the Great Grey Owl (Strix nebulosa) which some years is quite common.

Bogs and marshes are breeding areas for a variety of waders, including eastern species like Spotted Redshank (Tringa erythropus), Bar-tailed Godwit (Limosa lapponica), Jack Snipe (Lymnocryptes minimus) and Broad-billed Sandpiper (Limicola falcinellus).

Two other species which are usually objects of considerable attention from visiting birdwatchers are Arctic Warbler (Phylloscopus borealis) and Little Bunting (Emberiza pusilla). Both species occur scattered in low numbers in moist birch forest with dense vegetation.


Contact information for cabin rent and guided tours:

Arne Liaklev

phone: (+47) 95 88 21 11
mail: arneliaklev@gmail.com
web: dogpower.no
blogg:dogblogg-tana.blogspot.com

Finnmarksløpet- en reise gjennom Finnmark

I kjølvannet av Finnmarksløpet

Finnmark er vårt nordligste Norge. Et ukjent land for mange hvor det knytter seg sterke myter og fordommer til folk og levevis.
Finnmark fylke har de største uberørte naturområdene i landet med fjell, vidder, innsjøer og elver som strekker seg fra innlandets lune furuskoger langs grensen mot Finland og vår store nabo i øst, Russland, - helt ut til randen av det europeiske kontinentet mot Nordishavet. I nordvest er landskapet alpint med høye, spisse fjell langs kysten. I nordøst på Varangerhalvøya finner vi den eneste del av fastlands-Europa som pr. definisjon danner et arktisk landskap. Her finnes ingen skoggrense mellom den arktiske tundraen og Barentshavet.



Blir du med å krysse Finnmark fra Alta til Kirkenes?
Varighet: 10 dager

Det er vilt og eksotisk i Finnmark. Dette er testen for deg som kanskje går med en liten Grønlandskryssing i magen, eller som drømmer om de store polene.
Her får du en smakebit på en ekte polar ekspedisjon. Endeløse vidder, kulden og timer på sleden bak et veltrent hundespann. Men spesielt for denne turen er lyset. Det er mars og fremdeles mørkt mange timer av døgnet, og det er nå du finner dramatikken i den fantastiske naturen. Vi tar deg med på en av de flotteste sledeturene i Norge, bli med oss å krysse Finnmarksvidda med hundespann!


Over Finnmarksvidda med hundespann i mars kan bli en kald fornøyelse, men gir deg også unike natur- og kulturopplevelser!
Med nordlyset som veiviser reiser vi gjennom samenes hjemtrakter. Vår tur starter i Alta hvor vi gjør unna de siste innkjøpene og pakker sledene. Fra Alta følger vi elva til Sorrisniva og tar opp på Vidda til Jotka fjellstue. Herfra følger ruten den gamle vinterveien. Det bærer innover de langstrakte viddene hvor vi de neste dagene følger Finnmarksløpstraseen og overnatter i telt og på fjellstuene.



Turen avsluttes i Kirkenes.

Tidsrom: 21.mars - 30.mars
Max antall deltakere: 4

Hele turen er på ca. 500 km. Dagsetapper på mellom 5 og 10 mil krever at deltakerene er i god fysisk form. På denne turen vil du lære rutiner og få informasjon og tips for hvordan du best planlegger og gjennomfører en vinterekspedisjon.

Contact:
Arne Liaklev

phone: (+47) 95 88 21 11
mail: arneliaklev@gmail.com
blogg:dogblogg-tana.blogspot.com

Finnmark is our northernmost Norway. An unknown country for many which are associated with the powerful myths of the people and the way of life in the north.
Finnmark county has the largest unspoiled natural areas in the country with mountains, lakes and rivers stretching from inland sheltered pine forests along the border with Finland and our great eastern neighbor, Russia, - all the way to the edge of the continent towards the Arctic Ocean. In the northwest are alpine landscape with tall, jagged mountains along the coast. In the north of the Varanger Peninsula, we find the only part of mainland Europe as rates. definition provides an arctic landscape. There is no forest boundary between the arctic tundra and the Barents Sea.



Are you joining us in a crossing of Finnmark from Alta to Kirkenes?
Duration: 10 days

It's wild and exotic in Finnmark. This test is for people who might go with a small Greenland Crossing in the stomach, or dreaming of the big poles.
Here's a taste of a real polar expedition. Endless plains, the cold and hours on the sled behind a well-trained team of dogs. But especially for this trip is the blue light. It's March and still a few dark hours of the day, and this is where you find the drama in the wonderful nature. We take you on one of the best sleigh rides in Norway, join us to cross the mountain plateau with our dogs!


The crossing of the mountain plateau by dog ​​team in March can be a chilly experience, but also gives you the unique natural and cultural adventure!
With the northern lights as a guide, we travel through the Sami peoples home ground. Our trip begins in Alta, where we do away the past purchases and packages sledges. From Alta, we follow the river to Sorrisniva and takes up the plateau to Jotka lodge. From here the route follows the old winter road. It carries into the long stretch of plains where we follow the next few days the Finnmarksrace-route, and overnight in tents and mountain lodges.



The tour ends in Kirkenes.

Dates: 21 March - 30 March
Max number of participants: 4

The whole trip is about. 500 km. The daily stages between 5 and 10 mil requires that participants are in good physical shape. On this tour you will learn routines and get information and tips on how to best plan and carry out a winter expedition.

Hundekjøring i Finnmark

Har du lyst på en naturopplevelse med hundespann i grenseland?




I mars, april og mai arrangerer vi 3-5 dagersturer med hundespann i Pasvikdalen og på Varangerhalvøya.

Pasvikdalen utgjør den østligste delen av Norge, og danner grenselandet mellom Finland og Russland. Dalføret er en utløper av den sibirske taigaen og er omgitt av store villmarksområder på russisk og finsk side.
Ved innfallsporten til Øvre Pasvik nasjonalpark, 8 mil sør for Kirkenes, har vi vår vinterbase ved Ellentjern. Ellentjern-tunet består av flere verneverdige bygninger, bl.a. to tømmerhytter med sengeplass til 8-10 personer og vedfyrt badstue.

Ellentjern-tunet kan også leies i Påsken-2011.

















I mai og juni arrangerer vi 3-5 dagersturer hvor vi krysser Varangerhalvøya ut mot Barentshavet i midnattssol. Overnatting i fjellhytter, telt og på Kongsfjord gjestehus.




Hvordan kommer du hit?
Bestiller du i god tid er det mulig å fly t/r Oslo-Kirkenes for drøye tusenlappen...

Fly Oslo – Kirkenes (2t 10min):

www.norwegian.no
www.sas.no
www.hurtigruten.no
www.wideroe.no


Høres dette interessant ut?

Kjenner du noen som kunne tenke seg å være med på en av turene?

Ta kontakt for et pristilbud, eller send kontaktinformasjon videre.


Beste hilsener fra


Arne Liaklev og Marit Sundt

phone: (+47) 95 88 21 11
mail: arneliaklev@gmail.com
blogg:dogblogg-tana.blogspot.com