Klare for Finnmarksløpet!

Årets høydepunkt og det store målet for sesongen, Finnmarksløpet 2009, går av stablen 7. mars i Alta kl 1100. Den starten har vi tenkt å rekke. De nærmeste ukene går med til pakking av hundefor og obligatorisk utstyr, potesokker og salve, dekken, sleder og belegg, ekstra klær og utrustning for kjører. Alltid noe ekstra.
For hundenes del får de korte turer på 1-3 mil og mye hvile de nærmeste ukene. Turer med valpene og å springe mye løs er fint tidsfordriv for å få opp humøret og farta.
Lederhundene rullerer om å ligge inne på sofaen og få sin daglige massasje.. Sprengkulda innbyr ikke til de virkelig lange turene, men en gang i uka kjører vi 5-6 mil på elva for å holde utholdenheten ved like.
Førstkommende helg kjøres Finnmarksløps-traseen opp, og vi har planer om å kjøre etappen fra Levajok til Tana bru med en lengre hvil på sporet. Det blir den siste lange turen før start. Alle hundene er pr idag skadefrie, men ikke alle er like godt forberedt til å springe 100 mil på ei uke. Av 16 hunder i trening har 4 åringer ikke vært med på de aller lengste turene. De er umodne og uferdige i bevegelsene, og trenger et år ekstra for at kroppen skal "sette seg".
Vi kommer derfor til å låne inn to erfarne hunder fra Ralph Johannessen og Stein Håvard Fjestad for å ha 14 hunder på startstreken.

Bergeby-løpet 2009

I kraftig måneskinn og 30 minus gikk starten på Bergeby-løpet 2009 fredag kveld kl 1800.
Den rakk jeg ikke.
Kom avgårde som etteranmeldt sistemann kl 1845, etter alle storspann og 8-spann 2x12 mils-konkurransen.
Fra Tana hotell, det nye sjekkpunktet for både Bergeby- og Finnmarksløpet, gikk starten bratt ned elvebrinken før vi gjorde en skarp høyrekurve og landet nede på elva.
Forholdene var kanskje ikke helt optimale med lite snø, kulekjøring på vaskebrett og skråkjøring de første 400 meter.. Flere storspann-kjørere mistet spannet, bl.a erfarne May Conny Johansen fra Alta. Heldigvis ble det funnet etter kort tid, 4 km lenger nede langs elva.
Alle hunder uskadd. May Conny valgte å fortsette løpet, selv om muligheten for en god plassering var spolert.
Tana-kjøreren Bjørn Hugo Kristoffersen veltet ut over elvebrinken rett etter start, mistet spannet, og innholdet i sleden ble slynget nedover skrenten mot elva. Ankeret stoppet spannet etter kort tid, men han anså løpet for ødelagt og kjørte spannet hjem til Holmfjell. Flere kjørere kjørte feil i starten og endte et stykke nedover elva før de fikk snudd og kommet seg opp til Seida hvor traseen tok av fra elva mot Skippagurra.

Undertegnede stilte med 12 unghunder, derav 5 åringer. De hadde aldri gått 12 mil før, men førstelegget gikk over all forventning. Hele veien holdt vi farta nede med ei 3 meter lang skutermatte for å unngå skader på det knallharde isete føre. På min klokke brukte vi 7 timer og 20 min på 12 mil. Fort nok.
Raskeste spann, Harald Tunheim, kjørte en time raskere.
Etter 5 timer hvile kjørte vi ut på andrerunden, men valgte å snu etter 2.5 mil.
Unghundene viste tendenser til stivhet. Puma, en av 2-åringene, gled på den speilblanke isen over ei myr og slo skulderen kraftig. Hun haltet litt og for ikke å forverre skaden og få henne i sleden på den lange runden var det fornuftig å snu. Returen gikk i strålende solskinn over Seida-fjellet og alle hundene gikk fint tilbake til Tana hotell. Flere andre valgte å bryte på samme vis.
De som fullførte fikk uten unntak skadde hunder, mange havnet i sleden. En kom inn med 3 unghunder i sleden.
Tiltross for brutt løp er vi meget fornøyd med helgens innsats. Tilsammen 17 mil med gode erfaringer. Vi fikk det svaret vi hadde håpet på: unghundene takler lange etapper under tøffe forhold.
De er klar for 100-mil på Finnmarksløpet i mars. Vi gleder oss til en lang sledereise med mye hvile og mange fine naturopplevelser.

Mil etter mil på Tana Highway...

Å stå bak på en hundeslede mil etter mil, time etter time, på ei stor åpen snøflate, krever varme støvler, tålmodighet og en god radio. Det er en klar fordel å ha evnen til å tenke enssporet og ha et velutviklet tunellsyn. Forestillinger om vakre lys-tuneller fylt av blomsterflor drukner i dyster mørkekjøring på strake betongharde boulevarder.. Highway to Hell... Eller Skippagurra..

De fleste lengre turene fra vår kennel innebærer noen mil på Tanaelva for å komme inn på andre spor og traseer.
Med såpass gode forhold som vi har hatt den siste tiden med rundt minus 10, tørt vær og nærmest vindstille, har det blitt elvekjøring i overflod. Fordelen med slik monoton, hjernevaskende kjøring med større spann er at man kan arbeide inn en jevn fart og god rytme uten å utsette hundene for skader.
Man skal bare huske på å sjekke potesokker ofte, bruke dekken i vind og henge ei laaang skutermatte etter sleden...

Mange hevder det er trøttende og kjedelig å kjøre lange strekninger på elv, f.eks går 20-25 mil av Finnmarksløpet på Tanaelva.. Tvertimot syns jeg det er fint å komme ut av bjørkekrattet, få utsyn til fjellene omkring, holde hodet kaldt ved å tenke klare, gyldne tanker og studere hundenes bevegelser når de sprer sine ekskrementer. Ikke minst holder man seg oppdatert på NRK P1s nyheter om presidentvalget og Gaza, men det beste er P2, kulturkanalen og finske tango- og sviskekanaler. De siste har best dekning etter passering Skippagurra.
Elvekjøring kan minne om ferdsel i andre åpne landskap, som høyfjellsvidder, men man er forskånet fra sterk vind og uvær, selv om det alltid vil være bevegelse i luftmassene langs et større vassdrag. Tanaelva drenerer ut mye kjølig luft fra indre strøk av tundraen; Finnmarksvidda.
Dermed kan sønnavær oppleves som ei kald sno midt i ansiktet, en svart nazihanske av lær som presses over nese og munn, men som kjent er ånden hevet over legemet...

Kjølig langs Tanas bredder

Idag viser gradestokken minus 30, laveste temperatur hittill denne vinteren. Mygg og malaria, pest og kolera holder seg langt vekk under slike forhold, men det er ikke optimalt med så lave temperaturer på lengre turer med storspannet. Siden nyttår har det blitt mange timer på elva, noen turer opp til Røde Kors-hytta på Seida-fjellet, ca 6-7 mil t/r. Snøforholdene er gode og sporene er naturlig nok harde og raske. Vi ønsker oss litt bremsesnø og litt høyere temperaturer for restitusjonens skyld. Det er vel heller ikke så gunstig å kjøre de lengste turene nå i sprengkulda.
Valpene får sin daglige korte runde i små spann med Marit. Alle tegner veldig bra og har fine bevegelser. Vi har store forhåpninger til alle...

Brage på Grønland sommeren 2008

Brage ombord på Fram i onkel Mortens lugar

Brage og Arne i boblebadet

Brage leker med valper i Uukkussisat, Nordvest-Grønland

Grønlands-slådder i alle størrelser i Uukkussisat

Ombord på Fram

Jul i Pasvik

Bilder fra mørketida i Pasvikdalen

Dagslyset varer fra kl 11.00 til 1300

Sara trives på sofaen etter en bedre julemiddag..

Skyfri himmel 1.juledag ved Malbekken.

Fram mot jul ble det mye trening med storspann på Tanaelva. Gode forhold ga oss fine turer fra Rustefjelbma til Seida og opp på fjellet. De fleste turene ble på 5-6 mil, med noen korte imellom for variasjonens skyld.

Den 22. desember reiste vi til Pasvikdalen med 18 hunder.

Vi tilbragte jula på Malbekk-koia med 3 spanske turister som fikk kjøre små spann på dagsturer omkring i furuskogen.

På sene kvelder og netter kjørte vi lengre turer med storspann.

I løpet av oppholdet ble det mellom 40 og 50 mil.

Forholdene var gode under hele oppholdet, bortsett fra de siste dagene hvor vi fikk mildvær.

På vei hjem fikk vi noen kryssinger av åpne bekker og elver, men hundene nølte aldri. De er godt vant med å gå gjennom åpent vann på sandbankene langs Tana-elva.

Å kjøre hundespann på skogsbilveiene i Pasvik er som å kjøre trailer på motorveien.

Det er 100 % skadefri kjøring på fast såle, og egner seg utmerket for å få et spann til å bli samkjørt og finne en jevn arbeidsrytme.

God innsats i Tanaløpet!

Sara er klar for å kjøre først ut og dra Elisabeth Wilsgård inn til 1.plass.

Sigurd Domaas før han ble forbikjørt av Edda Sundt.

Vi stilte med fire spann i Tanaløpet i helga og endte opp med å vinne både rekrutt- og juniorklassen. Med våre hunder vant Edda Sundt og Elisabeth Wilsgård hver sin klasse, og Renate Olsen kjørte inn til 2.plass bare 9 sekunder etter Elisabeth i juniorklassen.
I klassen for 6-spann (3x9 km) ble Arne nr 6 av 19 spann med 5 unge hunder i spannet.

Vi er kjempefornøyd med å ha fått gjennom 16 unghunder på Tanaløpet!
Tanaløpet er i realiteten et barne/sprintløp. På denne tiden av året er det ikke naturlig å kjøre raske, korte distanser for hunder som trenes til maratondistanser som hundremila på Finnmarksløpet. Hundene går 25-30 mil i uka, de fleste turene er på 4-6 mil, og marsjfarten ligger på mellom 12 og 18 km/t. I Tanaløpet har de raskeste en snittfart på ca. 25 km/t!

Det optimale hadde vært et løp på 3x6 mil med 6 timer hvile. I år var det forhold for å kjøre langt. Elveisen har vært god i ukesvis og de kommunale skuterløypene er åpne.

Det vil utvilsomt løfte hele miljøet av langdistanse-kjørere om vi kjører lange løp tidlig i sesongen. Målet før nyttår er å ha ei gjennomkjøring på 3x8 mil med 6 timer hvile mellom leggene.. Inspirert av Sheep Mountain i Alaska.

Fangstmannsliv på Grønland.

Bildet kunne vært hentet fra en standard lærerbolig i Båtsfjord, men er tatt i den lille bygda Kullorsuaq i Upernavik kommune på nord-vestkysten av Grønland sommeren 2008. Legg merke til isbjørnskinnet som er spent ut på ei ramme i bakgrunnen. (Det blir skutt relativt få isbjørn i Båtsfjord).
Huset og omgivelsene er et typisk hjem for en fanger og hans familie med kjerring, en skokk med unger og alt han trenger for å leve av fangst hele året spredt tilfeldig omkring boligen i et herlig, kreativt kaos. (klikk på bildet for detaljer..)

Isen på Tanaelva er trygg!

I løpet av helga har vi endelig kunnet ta i bruk Tanaelva som treningsarena for de lengre turene. Fra fredag til søndag dristet undertegnede og Bjørn Hugo Kristoffersen seg utpå djupåra og fikk lagt et spor fra Rustefjelbma til Seida. Alle hundekjørere bosatt langs elva kan dermed knytte seg på sporet og utvide sine løypenett, kjøre på besøk til hverandre og trene ilag.
Det er alltid spennede første gangen man krysser over enkelte partier hvor det er sterk strøm og nylig har vært åpne råker. Hundene har vært med på det før og lister seg over når de kjenner isen gynger. Har kjører og hunder vært gjennom isen en gang før og fått et ufrivillig bad, vet man hvordan man skal forholde seg. Det viktigste er å holde hodet kaldt og kniven lett tilgjengelig. Kun et sted var det nyis og gjennomslag denne gangen. Gummistøvler er anbefalt fottøy.
Hele året bruker vi sandbankene langs elva som endel av løypenettet for barmarkstrening med slede og atv. Det er først når den urgamle ferdselsåra har frosset til is vi virkelig kan utnytte dens potensiale og logge mil i boka.
Bjørn Hugo, årets vinner av Pasvik Trail og norgesmester i langdistanse 2008, gjorde en kjempejobb ved å brøyte opp traseen fra Tanaelva til Røde kors-hytta på Seida-fjellet.
Foreløpig avventer vi forlengelse av løypa mot øst over Seidafjellet til Varangerbotn og Nesseby, hvor det for tiden pågår samling av rein i gjerde før slakting.

Hundekjøring på Grønland.

Bildet er tatt i fullmåne på Nuussuaq-halvøya.

Vinteren 2001/2002 la vi ut på en sledereise opp langs Nordvest-kysten av Grønland. Turen startet i Aasiaat sør i Diskobukta og gikk via Illullissat over Arveprinsens Eiland, over Nussuaq-halvøya til Uummannaq og over Svartenhuk-havøya til Upernavik. Målet var Siorapaluk i Qaannaaq kommune (Thule). Turen varte fra februar til mai og vi besøkte mange små bygder på vår vei nordover. Isforholdene var gode denne vinteren. Mange av kryssingene over havis, fjorder på titalls mil og smale sund med sterke strømmer, har ikke vært mulig siden dengang pga milde vintre. De senere årene har vi vært tilbake på besøk hos mange av hundekjørerene vi møtte i løpet av turen. Noen har ikke kunnet kjøre på havis på flere år, og har gitt seg helt med å bruke hundespann ut mot iskanten på de beste fangst- og fiskefeltene. Mange steder kan de bruke båt hele året. Inuittene på Grønland og i Canada har brukt hundeslede som transportmiddel i tusener av år. En viktig del av fangstkulturen står i fare for å dø ut.

Treningshelg i Karasjok.

Vi reiste til Karasjok fredag og bodde hos Sven Engholm i helga. Trente 16-spann på den 65 km lange grusveien inn i Anarjokka najonalpark, Helligskogen. Traseen er lettkjørt og går gjennom furu- og bjørkeskog langs elva. Fine forhold for å banke mil med 10 cm nysnø. Kjørte ellers slede med små spann på Sven sitt løypenett.

Isen legger seg på Tanaelva!

Forrige uke fikk vi skikkelig blåkulde ned i 19 minus og elva la seg i nedre Tana.. Vi sjekket isen ved Norskholmen og kunne krysse over fredag 14/11 på kvelden.. Innen et par uker er det mulig å kjøre isen til Tana bru... Det er enkelte partier med sterk strøm lenger oppe hvor det fremdeles er større råker som må lukke seg før vi lister oss over..
Hele helga var det kaldt, mellom 15 og 20 minus, og stille vær. Blå skumring i timesvis og solgløtt midt på dagen. Hundene fikk 3-5 mil hver dag. Kjører 10-spann med slede og ellers 16-18 med doning. Vi håper på mer snø denne uka.

Brage på sykkeltur med valpene i oktober. Endelig kom snøen!

Langtur langs elva 1.november

Lørdag 1. November kjørte vi første lengre turen på snø. 4 mil med en kort pause. Kaldt om morgenen, men bare 9 minus når sola kom. Vi venter på sledeføre og at isen på elva skal legge seg.. Firehjulingen synger på siste verset.. Stygge ulyder fra akslingen.

Trening langs Tanas bredder i sol og 17 minus.

Bilder fra barmarkstrening i oktober