Isbjørn!

Quo Vadis Finnmarksløpet?

100-mila på Finnmarksløpet er det eneste langdistanse hundeløpet i Europa som tåler sammenligning med de lengste løpene i verden, Iditarod og Yukon Quest, med hensyn til traseens lengde og dens profil gjennom et krevende høyfjellslandskap med arktisk vinterklima.
Arrangørene av Finnmarksløpet holder en høy internasjonal standard tuftet på 30 års erfaringer med å bygge opp et profesjonelt organisasjonsapparat, bestående pr idag av en heltids ansatt ledelse med 400 frivillige fra hele landsdelen i ryggen.

Finnmarksløpet har sin nordlige arena på randen av kontinentet mot Nordishavet, og er av alle hundekjørere i Europa anerkjent som den ultimate konkurranseutfordring.
Det fremstår i 2009-utgaven som det udiskutabelt mest profilerte løpet nasjonalt og internasjonalt.
I framtida bør Finnmarksløpet rendyrke sin profil som den lengste og mest ekstreme konkurransen i Europa ved å utvide løpstraseen gjennom våre naboland Finland og Russland, og gjøre 100-mila til et ekte åpenklasse-løp hvor en kan starte med ubegrenset antall hunder.
Dermed vil det distansere seg ytterligere fra amatørløp i subtropiske dalstrøk rundt Gardermoen, og utelukke småspann som hører hjemme på et annet ferdighetsnivå.
Premiene og startkontigenten bør finansieres gjennom sponsormidler slik at lavbudsjett-kjørere kan delta på lik linje med "fabrikk-kjørere" og bære sine "dirty coats" med stolthet.

Å arrangere VM i langdistanse 2011 vil være et skritt i riktig retning for Finnmarksløpet. Det store åpne viddelandskapet i Finnmark er som skapt for å ferdes over lange avstander med hund og slede. Det er ikke uten grunn langdistanse hundekjøring som konkurranseform i Europa har sitt utspring i Alta, hvor et knippe hardcore hundekjørere krysset vidda for 30 år siden.
Det vil skape entusiasme i hundekjørermiljøet over hele kontinentet om VM blir lagt til den nordlige arena. Her har sporten sine røtter, og her finnes et unikt miljø som hvert år arrangerer et av de beste idrettsarrangement i vinterhalvåret.

På Tanas tak!

Den siste uka har journalist Tom Hardy fra Sagat vært med undertegnede på sledeturer høyt hevet over Tanafjorden og lavereliggende strøk hvor vårtegn som oversvømte hundegårder og våryre kvinner setter sitt preg på hverdagen.

Med hundespann på Digermulen.

Digermulen er ei halvøy som stikker nordover ut i Tanafjorden fra Ifjordfjellet. Tom Hardy og undertegnede la ut på en tur fra Storelva på Ifjordfjellet for å se hvordan forholdene var for hundekjøring utover høyfjellsplatået..

Valper!

Vi har 4 valper etter Myggen og Tinka. Aila Sarre skal ha to av de.

Ifjordfjellet

2. Påskedag forlot vi mildværet i Tanadalen og reiste opp på Ifjordfjellet.
Her kommer noen bilder av vår husfotograf Rudi Caeyers.


Crazy og sorte Puma i led.

Bilder fra påsketur med fotograf Rudi Caeyers.

Sara på single led..


Gamma ved Svanetjerna.

Påsketur!

I påsken har vi hatt besøk av to belgiere som har vært med på dagsturer med hundespann omkring i Tana. Rudi Caeyers arbeider som fotograf i Tromsø, bl.a. for Norsk Polarinstitutt.


Iskatedralen ved Sundvannet.






Crazy og Blå, Cobra og Digg i fint driv over Sundvannet.


Darwin rekker tunge.

Finnmarksløpet 2009

Den 14.mars krysset vi mållinjen i Alta etter ei uke på tur gjennom Finnmark.
Hele løpet ble kjørt på de unge hundenes premisser med mye hvile på alle sjekkpunkt. Vi valgte også å hvile 1-3 timer på sporet på alle etappene før sjekkpunktet Neiden II. I Varangerbotn satte jeg ut de de fleste unghundene (20-24 mnd) for å se hva 2 og 3- åringene var gode for med mindre hvile. Vi kjørte direkte til Levajok uten problemer og resten av løpet hadde vi gode kjøretider med fartsøkning på de siste leggene.
Sammenlignet med 100-mila er begrenset klasse for guttunger som griner over for tidlig sædavgang.
Å kjøre hundremila som et turløp med mye hvile er en langvarig nytelse, en serieorgasme som varer ei uke. Undervegs har en overskudd til å sanse og sette pris på naturopplevelsene gjennom å ferdes gjennom et vinterlandskap i en rytme hvor sjela er med. 50-mila i 2006 var en intens opplevelse hvor det kjentes ut som om sjela lå igjen på forrige sjekkpunkt.
Hundremila er absolutt å anbefale for alle som drømmer om noe mer enn en lang treningstur i en klasse hvor begrensningene ikke bare ligger i navnet.


Handler Morten Liaklev og undertegnede dagen derpå etter banketten. Den vant vi.

Siste treningstur før Finnmarksløpet 2009

Bildene er tatt på siste treningsturen med 14-spannet oppover Tanaelva

Klare for Finnmarksløpet!

Årets høydepunkt og det store målet for sesongen, Finnmarksløpet 2009, går av stablen 7. mars i Alta kl 1100. Den starten har vi tenkt å rekke. De nærmeste ukene går med til pakking av hundefor og obligatorisk utstyr, potesokker og salve, dekken, sleder og belegg, ekstra klær og utrustning for kjører. Alltid noe ekstra.
For hundenes del får de korte turer på 1-3 mil og mye hvile de nærmeste ukene. Turer med valpene og å springe mye løs er fint tidsfordriv for å få opp humøret og farta.
Lederhundene rullerer om å ligge inne på sofaen og få sin daglige massasje.. Sprengkulda innbyr ikke til de virkelig lange turene, men en gang i uka kjører vi 5-6 mil på elva for å holde utholdenheten ved like.
Førstkommende helg kjøres Finnmarksløps-traseen opp, og vi har planer om å kjøre etappen fra Levajok til Tana bru med en lengre hvil på sporet. Det blir den siste lange turen før start. Alle hundene er pr idag skadefrie, men ikke alle er like godt forberedt til å springe 100 mil på ei uke. Av 16 hunder i trening har 4 åringer ikke vært med på de aller lengste turene. De er umodne og uferdige i bevegelsene, og trenger et år ekstra for at kroppen skal "sette seg".
Vi kommer derfor til å låne inn to erfarne hunder fra Ralph Johannessen og Stein Håvard Fjestad for å ha 14 hunder på startstreken.

Bergeby-løpet 2009

I kraftig måneskinn og 30 minus gikk starten på Bergeby-løpet 2009 fredag kveld kl 1800.
Den rakk jeg ikke.
Kom avgårde som etteranmeldt sistemann kl 1845, etter alle storspann og 8-spann 2x12 mils-konkurransen.
Fra Tana hotell, det nye sjekkpunktet for både Bergeby- og Finnmarksløpet, gikk starten bratt ned elvebrinken før vi gjorde en skarp høyrekurve og landet nede på elva.
Forholdene var kanskje ikke helt optimale med lite snø, kulekjøring på vaskebrett og skråkjøring de første 400 meter.. Flere storspann-kjørere mistet spannet, bl.a erfarne May Conny Johansen fra Alta. Heldigvis ble det funnet etter kort tid, 4 km lenger nede langs elva.
Alle hunder uskadd. May Conny valgte å fortsette løpet, selv om muligheten for en god plassering var spolert.
Tana-kjøreren Bjørn Hugo Kristoffersen veltet ut over elvebrinken rett etter start, mistet spannet, og innholdet i sleden ble slynget nedover skrenten mot elva. Ankeret stoppet spannet etter kort tid, men han anså løpet for ødelagt og kjørte spannet hjem til Holmfjell. Flere kjørere kjørte feil i starten og endte et stykke nedover elva før de fikk snudd og kommet seg opp til Seida hvor traseen tok av fra elva mot Skippagurra.

Undertegnede stilte med 12 unghunder, derav 5 åringer. De hadde aldri gått 12 mil før, men førstelegget gikk over all forventning. Hele veien holdt vi farta nede med ei 3 meter lang skutermatte for å unngå skader på det knallharde isete føre. På min klokke brukte vi 7 timer og 20 min på 12 mil. Fort nok.
Raskeste spann, Harald Tunheim, kjørte en time raskere.
Etter 5 timer hvile kjørte vi ut på andrerunden, men valgte å snu etter 2.5 mil.
Unghundene viste tendenser til stivhet. Puma, en av 2-åringene, gled på den speilblanke isen over ei myr og slo skulderen kraftig. Hun haltet litt og for ikke å forverre skaden og få henne i sleden på den lange runden var det fornuftig å snu. Returen gikk i strålende solskinn over Seida-fjellet og alle hundene gikk fint tilbake til Tana hotell. Flere andre valgte å bryte på samme vis.
De som fullførte fikk uten unntak skadde hunder, mange havnet i sleden. En kom inn med 3 unghunder i sleden.
Tiltross for brutt løp er vi meget fornøyd med helgens innsats. Tilsammen 17 mil med gode erfaringer. Vi fikk det svaret vi hadde håpet på: unghundene takler lange etapper under tøffe forhold.
De er klar for 100-mil på Finnmarksløpet i mars. Vi gleder oss til en lang sledereise med mye hvile og mange fine naturopplevelser.

Mil etter mil på Tana Highway...

Å stå bak på en hundeslede mil etter mil, time etter time, på ei stor åpen snøflate, krever varme støvler, tålmodighet og en god radio. Det er en klar fordel å ha evnen til å tenke enssporet og ha et velutviklet tunellsyn. Forestillinger om vakre lys-tuneller fylt av blomsterflor drukner i dyster mørkekjøring på strake betongharde boulevarder.. Highway to Hell... Eller Skippagurra..

De fleste lengre turene fra vår kennel innebærer noen mil på Tanaelva for å komme inn på andre spor og traseer.
Med såpass gode forhold som vi har hatt den siste tiden med rundt minus 10, tørt vær og nærmest vindstille, har det blitt elvekjøring i overflod. Fordelen med slik monoton, hjernevaskende kjøring med større spann er at man kan arbeide inn en jevn fart og god rytme uten å utsette hundene for skader.
Man skal bare huske på å sjekke potesokker ofte, bruke dekken i vind og henge ei laaang skutermatte etter sleden...

Mange hevder det er trøttende og kjedelig å kjøre lange strekninger på elv, f.eks går 20-25 mil av Finnmarksløpet på Tanaelva.. Tvertimot syns jeg det er fint å komme ut av bjørkekrattet, få utsyn til fjellene omkring, holde hodet kaldt ved å tenke klare, gyldne tanker og studere hundenes bevegelser når de sprer sine ekskrementer. Ikke minst holder man seg oppdatert på NRK P1s nyheter om presidentvalget og Gaza, men det beste er P2, kulturkanalen og finske tango- og sviskekanaler. De siste har best dekning etter passering Skippagurra.
Elvekjøring kan minne om ferdsel i andre åpne landskap, som høyfjellsvidder, men man er forskånet fra sterk vind og uvær, selv om det alltid vil være bevegelse i luftmassene langs et større vassdrag. Tanaelva drenerer ut mye kjølig luft fra indre strøk av tundraen; Finnmarksvidda.
Dermed kan sønnavær oppleves som ei kald sno midt i ansiktet, en svart nazihanske av lær som presses over nese og munn, men som kjent er ånden hevet over legemet...

Kjølig langs Tanas bredder

Idag viser gradestokken minus 30, laveste temperatur hittill denne vinteren. Mygg og malaria, pest og kolera holder seg langt vekk under slike forhold, men det er ikke optimalt med så lave temperaturer på lengre turer med storspannet. Siden nyttår har det blitt mange timer på elva, noen turer opp til Røde Kors-hytta på Seida-fjellet, ca 6-7 mil t/r. Snøforholdene er gode og sporene er naturlig nok harde og raske. Vi ønsker oss litt bremsesnø og litt høyere temperaturer for restitusjonens skyld. Det er vel heller ikke så gunstig å kjøre de lengste turene nå i sprengkulda.
Valpene får sin daglige korte runde i små spann med Marit. Alle tegner veldig bra og har fine bevegelser. Vi har store forhåpninger til alle...

Brage på Grønland sommeren 2008

Brage ombord på Fram i onkel Mortens lugar

Brage og Arne i boblebadet

Brage leker med valper i Uukkussisat, Nordvest-Grønland

Grønlands-slådder i alle størrelser i Uukkussisat

Ombord på Fram