søndag 25. desember 2011

Vinter i Øvre Pasvik


Vinteren er fylt av lys i mørke. Når en ikke befinner seg i nærheten av kunstige lyskilder som sprer lysforurensning i en radius av flere mil, er det lett å orientere seg i et snøkledt landskap i gjenskinnet fra stjernehimmelen, måneskinnet og nordlyset. Et brukbart nattsyn kan trenes opp.
Spis blåbær og legg igjen hodelykta hjemme! Det gir en ekstra trygghet å vite at man klarer seg uten kunstig lys under alle forhold.
Inuitter, samer, indianere og andre nordlige folkeslag har i mange tusen år ferdes omkring midtvinters i mørketida uten Lupin hodelykter med et par tusen lumens styrke.

Mørketida må være et ord oppfunnet av mørkredde, hvite menn.
Homo urbanus lever ut sine romantiske friluftsdrømmer i sentrale strøk sør for moralsirkelen hvor smogen farver solnedgangen rød og vakker..
Bak angsten for et øyeblikks totalt mørke og fullkommen stillhet, ligger frykten for å tenke en selvstendig tanke, kjenne sin egen makspuls og lytte til sitt eget desperate åndedrett. Det regnes for en bragd å overvinne dørstokkmila, komme seg ut av komfortsonen langt vekk fra den lune panelovn og sprinte et par mil på joggemeier i ei lysløype.
Å være omgitt av støy, støv og lys hele døgnet fra trafikk og elektronikk, bekrefter at man lever og ikke er utstøtt av menneskeheten.
Du er aldri alene. Det er aldri mørkt. Det er aldri stille. TV2 hjelper deg.

En tanke som streifet meg forleden; Om Jensemann bygget en høy mur rundt Stor-Oslo for å beskytte Guds utvalgte nordmenn mot all verdens farlige terrorister og sykdommer, ville det være flest kloremerker på utsiden eller innsiden av muren?

De følgende bildene er tatt av Randulf Valle i Øvre Pasvik.